Et utdrag fra skrytealbumet:

Her går livet i en stillferdig sus og dus. Personlig synes jeg det er 10 ganger mer slitsomt med valp enn baby. 1: valp tisser og bæsjer på gulvet ditt og når du skal tørke opp stikker den av med skurekosten og angriper skurefilla - baby benytter bleier med ditto innstallert bleiebøtte (investering til 299,- som jeg gladelig hadde betalt 10000 blanke for). 2: valp sover ikke i tre timer, står opp for å spise og drite i en time eller to for så å sove tre timer igjen 3: valp er mye smartere, lar seg ikke stimulere av å kikke på veggen i bagen sin 4: valp kan gå, løpe, hoppe, balansere i vinduskarmene og klatre på møblene - baby totalt immobil, selv en snegle kan ha full kontroll på en baby 5: valp kan bite - baby har ingen tenner 6: valp kommer seg lett inn i skap, oppvaskmaskin og vaskemaskin - baby ikke i nærheten 7: valp kan hoppe opp på bordet når du spiser - baby ikke i nærheten 8: hold av valp kombineres vanligvis med full yrkesaktivitet - hold av baby utløser lønn fra staten Norge for å kose seg i sengen med liten velduftende Helleduss fra morgen til kveld. 9: valp utløser ikke omsorgsinstinkt fra samboer - snarere tvert i mot som krever ekstra innsats fra valpeholder for å veie opp for valpeulempene 10: valp genererer ikke kaker og ferdiglaget middagsmat fra besteforeldre - baby generer alt mulig av hjelpe og støttetiltak, bare å ønske seg fra øverste hylle. Konklusjonen er at baby så langt i livet passer seg selv. Trenger bare litt pupp og ei bleie i ny og ne for å være fornøyd. Helle tilbringer dagene med å sove, spise, drite, kose, kikke litt og lytte litt. Helle er definitivt vår beste ide, det er helt fantastisk og det beste er at det blir bare bedre og bedre for hver dag. Og så moro som det er, skjønner ikke hvorfor ikke vi fant på dette før. Men det er litt stille kanskje? Ungen sover jo døgnet rundt og det er jo grenser for hvor meget man kan støvsuge i en to-roms (Nå skal det dog sies at man lett kan slå ihjel tre timer med å bare kikke og stryke litt på sovende baby). Intellektuelle aktiviteter funker dårlig, er far far away i ammetåka og passer best i oppvasken. Og sånn som jeg savner Fryd! Fryd er på bondegårdsferie fordi Helle valgte å føde seg selv midt i Mads eksamensperiode. Vi tenkte at synkronisering av gamle hunderutiner og nye babyrutiner sammen med hjemmeeksamen på papsen og hormonrush på mamsen kunne bli en smule for mye for oss alle. Men i dag kom Fryd og Besteforeldrene på besøk på vei til hytta. Fryd var tjukk og blid og suste rundt her med pute i kjeften og var så fin så. Veldig fascinerende å se hvordan hun nærmet seg Helle. Det var helt tydelig at hun ikke helt forstod hvordan hun skulle forholde seg til den lille tingen og hun tok det litt i porsjoner. Først var hun bare innom og nufset litt av og til, men etterhvert stakk hun snuta opp i bagen i stadig lengre perioder og slikket Helle litt på hendene og i ansiktet før hun avreagerte med litt putebæring igjen. Hvis Helle laget en lyd spisset hun ørene og kikket og måtte bort å nufse litt. Hun var nok ganske masete og tøffet mye rundt, men jeg lot henne bare holde på. Alt er nytt for Fryd også; leiligheten er ny, jeg er ny, Helle er ny og hvor er det egentlig hun bor nå om dagen? Jeg forstår godt at hun blir litt forvirret i hodet sitt og ville ikke lage noen konflikter. Nå er Fryd på vei til hytta for lyngløp i en uke. Godt å vite at hun har det bra, men herrejemini som jeg savner den bikkja. Fredag kommer hun hjem igjen - det blir godt å bli alle fire!

Tidlig fredag morgen valgte vår lille verdensvinner å trekke ut proppen å la vannet gå. Man blir jo litt forfjamset, men vi kom oss nå på sykehuset etterhvert. Hodet satt som en plugg, så her var det bare å dra hjem for å vente på at riene skulle komme ordentelig igang. Egentlig en veldig fin måte å starte fødselen på, for vi fikk litt tid til å forberede oss både mentalt og praktisk - vi rakk både å kjøpe barnevogn, gå tur med hunden, sove litt og spise litt før det braket løs. Det kjentes selvsagt ganske merkelig å handle barnevogn mens man pr. def fødte. "To ukers bestillingstid, ehhh, det blir kanskje litt lenge... vi må nok ha den med nå." I halv seks tiden begynte Fryd å bekymre seg alvorlig over mine rier. Selv syntes jeg det fremdeles gikk greit, men Fryd klynket og bar seg, gikk i ring og skrapte på mor så vi fikk levert henne til pass. Mads kom tilbake og fortalte at hun hadde løpt rett inn og spist opp all maten til pudlene og vel forvisset om at mitt hjerte hadde det bra kunne jeg sette i gang med føding for fullt.  Tidlig lørdag morgen kom lille Helle til verden godt hjulpet av min fantastiske mann, en strålende jordmor, en legedame jeg ikke ante var med på festen og en sugekopp fra indre hælvte som ALDRI skal stikkes inn down there igjen. Fastlegen hadde rådet meg til å medbringe to små skilt: et der det stod "Broren min er advokat med spesialitet i fødselsrett" og et som sa "Jeg vil ha epidural". Vel, advokatbistand fikk vi aldri behov for og epidural kom visstnok ikke på tale pga jeg kom til å trenge alle riers maksimale kraft. Alt gikk rimelig greit i noen timer helt til gulldokka stanget i bekkenbunnen, her var det stopp - bom stopp. I helvete som jeg sleit med å få den ungen ut og i helvete så vondt det gjorde. Forsøkte meg først på ubrukelige gladkristne trøsteteknikker som "Det er sikkert verre å knuse en hånd", men gikk etterhvert over til å kun konse på ordet "UT", mantraet over alle mantra, og i følge Mads brukte jeg denne kommandoen flittig. Litt komisk, men bedre å bruke kommandoord fra runderingen enn å kjefte på jordmoren i alle fall:) Det var ikke helt lett, spesielt siden jeg ble velsignet med en såkalt "ryggsmertefødsel" der ungen ligger med ansiktet fram og presser bakhodet på halebeinet til sin oppofrende mor mens den langsomt snur seg rundt. Jeg fikk etterhvert grusomt vondt i rygg, hofter og ben og plagdes med serierier slik at jeg ikke fikk hvile mellom riene, og etter halvannen time med pressrier kom damen med vakuumet. Jeg hadde bestemt meg for at ungen skulle være ute til fem og klarte det nesten: 05.09 var hun der - gråblå og glatt, helt perfekt og helt lik pappaen sin akkurat slik jeg ønsket meg. Snart lå vi alle tre i en dobbeltseng. Lille Helle smattet fornøyd på pupp med hundehår i munnviken og på lua (merkelig, trodde ikke de hadde hund på Bærum sykehus) og verden fikk en ny midte. Hun hørte til med en eneste gang. Det var nesten som å treffe igjen en gammel venn du ikke har sett på lenge, plutselig er det som om vedkommende aldri har vært borte, alt er som før men du vet at dere har mye nytt å snakke om. Siden da har dagene bare flytt av sted. Alt kjennes så viktig og begivenhetsrikt ut og jeg kan ikke fatte at det bare har gått noen få dager, Helle har jo alltid vært her - har hun ikke? Er hun virkelig bare fire dager gammel? Søndag kveld fikk Helle og Fryd hilse på hverandre for første gang. Vi tok Helle ut rett utenfor inngangsdøren til sykehuset og lot Fryd svinse rundt. Jeg tror ikke Fryd skjønte så mye. Instinktivt ville hun selvsagt apportere litt på den fine fleece-dressen til Helle (en halvmeter for lange armer på den dressen). Hun tøffet rundt og hilste på alle hun så slik hun vanligvis gjør og inne i mellom var hun bortom og nufset Helle litt i ansiktet. Da vi la Helle opp i barnevognen var hun veldig oppsatt på å hoppe opp og kikke inn der Helle lå. Jeg tror det skal gå helt fint. Akkurat nå er Fryd hos de gamle fordi vi fryktet at det kunne bli litt mye med en baby, to sylferske foreldre og en overstadig logrende bleietyv på en gang så hun får være borte noen dager til vi har funnet rytmen. Jeg savner Fryd noe helt vanvittig og føler at vi ikke kommer ordentelig i gang med vårt nye fantastiske liv før Fryd også er her. Gleder meg til vi kan være sammen alle fire. Men nå, nå må jeg gå og se litt på Helle som sover på brystet til pappaen sin.