Brrr, novemberdepresjonen brer bare om seg! Befant meg hutrende i Casparis gate omtrent klokken syv for å putte hund i bil og frakte meg selv med hund til jobb. Oppdager til min forskrekkelse at alle hundens tepper er jo våte og kalde! Dette er selvsagt et resultat av at jeg putter våt hund, våte votter, våt kløv, våte tennisballer, våt elevtrekant, våt trenings-vest og våte klær i bilen dag ut og dag inn. I og med at jeg ikke har oppvarmet garasje med tørkeskap lett tilgjengelig har våte votter, våt kløv, våte tennisballer, våt elevtrekant, våt trenings-vest og våte klær en tendens til å bli liggende i bil uhensiktsmessig lenge til mugg og soppens glede. Våt hund bringes regelmessig inn til tørk, men våte tepper blir tilbake. Jeg har ikke et utpreget nesting-instinkt og er skrekkelig dårlig til å utføre regelmessig fukt og temperatur kontroll av hundens liggeunderlag. Hviler meg på at jeg har et sunt individ av en robust rase og diller sørgelig lite med slikt. Dessuten har Fryd sterke meninger om teppers utforming og dandering (tepper skal være litt rufsete i kanten, en andel bør til en hver tid oppbevares i magen, en andel anbringes som støtte i ryggen, en andel tulles sammen til en hodepute). Jeg rer altså ikke opp i buret hver dag. Men tørt og trekkfritt er jo helseregel nummer en for alle dyr og nå oppdaget jeg altså at selv saueskinnet var helt stivt og klamt. Stakkars Gulldokka har sikkert ligget og råtnet i dagevis! Jeg fikk straks bange anelser om ascenderende -initter av alle ekle slag og hostet fram et tørt teppe fra kontoret i kombinasjon med gammelt håndkle. Satte vinduene på gløtt for å få full gjennomlufting og håp om fukttransport ut av bil, men hva skjer? Dagen byr selvsagt på snø og regn og nå er bilen ikke lenger rå og klam, men klissvåt! JEG HATER NOVEMBER! Tok Fryd ut til lufting. Hun så heldigvis ikke ut til å være utpreget plaget av blærekatarr eller pyometra, men var hun kanskje en smule halt? Litt stiv og røten pga kald og ufsen bil? Æsj, må finne smart underlagsløsning som er varmegivende og motstandsdyktig mot skarpe tenner og våt pels. Kunne selvsagt innredet Bie-Bilen med hundeunderlag av denne typen, men vegrer meg av en eller annen grunn litt. Regner med at det heller blir noe i retning av dette, eventuelt en små-gris matte fra Felleskjøpet.

Prinsessa på erten har levert årets ønskeliste

I vår husholdning er Fryd den første som står opp hver morgen. Hun er et slikt irriterende A-individ, alltid uthvilt spretter hun opp i et luftig svev i det samme vekkeklokka ringer, alltid klar til å prise dagen (shocking news?). I dag var det stille i leiligheten. Etter en halv times snoozing gikk jeg lett bekymret ut i stua for å se om hunden i det hele tatt var til stede. Man blir jo litt urolig. Fryd møtte meg i stua med en pakke daylies kontaktlinser i kjeften, aldeles i orden, men fremdeles noget trøtt i trynet. Oppførte seg helt normalt, dvs helt unormalt til seg selv å være, men helt normalt i forhold til de fleste andre hunder å være. Etter lufting og litt frokost gikk jeg i dusjen og da jeg kom inn på soverommet så jeg at hunden hadde gått til sengs. Hm, når valgte Fryd å hvile seg etter en lang natt søvn? Vel, man opplever stadig nye ting med FRyd i hus. Fryd er ikke syk, tror nok heller årsaken til akutt utmattelsessyndrom er å finne i gårsdagen som var en lang og strabasiøs dag i redningens tjeneste. La meg starte med det siste først: felt. Full av optimisme gikk vi opp til en prøve som gikk rett vest eller rett til Blåksberg eventuelt dit pepper'n gror, simpeltehen fordi Fryd valgte å søke mest i vest, deretter litt på Blåksberg, videre der pepper'n gror og til slutt avsøkte hun nøye De syv Blåner. Den lille firkanten rundt føttene mine, valgte hun å bruke som transportstrekke på sin vei fram og tilbake til vest, Blåksberg, pepper'n og De syv Blåner. Jeg sendte og sendte og hunden løp og løp, jo mer jeg sendte jo lengre løp hun. Etter mye om og men valgte dommeren å annulere hele forsøket, pga stummende mørke. Jeg mener at mørke egentlig ikke burde ha så mye å si - hunden skal jo tross alt bruke nesen for å finne de små tingene. Det ble selvsagt litt knotete for meg i og med at jeg ikke så merkebåndene som avgrenset feltet, men man trenger ikke være rakettforsker for å ressonere seg fram til at når du ikke lenger ser det lille lyset på hunden din, befinner den seg neppe innenfor en radius på 30 m og det er på tide å rope. Dog forstår jeg godt at det er litt vanskelig for dommeren å vurdere en ekvipasje han i realiteten ikke har sett. Jeg er imidlertid litt i tvil om han hadde sett noe særlig mer til Fryden i dagslys. Vårt problem er at hun løper mer enn hun søker, 30x30 blir veldig lett til 30x30x30 og nesa er ikke på. Hun løp jo over hele feltet på kryss og tvers, men fant bare to gjenstander på ren slump. Kan man da si at man har dekket feltet? Om hun hadde funnet en tredje på flaksen, hadde det jo fremdeles vært mer løp enn søk. Jeg syntes det var en vanskelig HFoppgave å få hunden til å stige ned fra sitt kosteskaft og plante nesa i jorda. Vel, vi får trene. Jeg har puslet med felt litt på si, men tror det kan være greit å øve litt på trening så vi blir vant til forstyrrelser og Fryd får gått noen felt i en setting hvor hun er vant til å rundere. Jeg har jo også bare trent på ferske felt med synspåvirkning og litt større gjenstander.

Fra fiasko til suksess: Før feltet gikk vi et søk langs vei som gikk overraskende bra. Vi gikk sammen med Guido og Andre og skulle søke hver vår side av veien. I starten sprang de to svartingene tullinger der den ene løp etter den andre, men når Andre og jeg ble litt tydeligere, ropte de inn og fortalte hva vi ville at de skulle gjøre gikk det overraskende bra og de kom i søksmodus begge to. Guido slo kjempefint på fig og forsvant. Fryd dro etter hvert etter og var helt innom figurant som lekte med ball, men hun meldte ikke. Vi søkte videre nedover vår side av veien. Hun dro etter hvert på figurantens spor og fikk overværet et stykke ute i terrenget, bra jobba.

Men dagens høydepunkt var helt klart teigen. Det er så digg å gå teig. Fryd har begynt å gå ganske stort, jakter fint og stryker innom meg en gang i ny og ne. Det er tydelig at hun elsker oppgaven, det lyser i øynene hennes og hun er virkelig lett på tå. Hun fikk fert etter en halvtimes søk omtrent, slo fint og jobbet iherdig uten å lykkes. Jeg fulgte på og forsøkte å følge opp omtrent slik jeg trodde vinden eller trekken stod samtidig som jeg forsøkte å dekke på en noenlunde fornuftig måte. Det var utrolig deilig å se hvordan Fryd jobbet, nesa høyt og halen til værs. Når vi går teig har vi overhodet ikke problemer med at hun løper mer enn hun søker selv om hun begynner å gå ganske stort. Vi tråklet oss sakte, men sikkert nærmere og nærmere fig, tror nok vi gikk omtrent en halvtime der Fryd hadde "noe" men ikke helt klarte å følge ordentelig opp. Jeg syntes vi samarbeidet fint og da Fryd forsvant og ble borte i et par minutter var jeg ikke overrasket over å se henne komme tilbake med bittet. Flinke hunden. Hun var litt i tvil om det var verdt å ta turen helt innom meg, men da jeg satte meg på huk tok kosebehovet overhånd og hun kom logrende og stolt inn i fanget mitt, akkurat som da hun var fire måneder og fanget dummiesJ Herlige lille hunden min. Det gikk greit å påvise i line. Figurant fortalte om nydelig melding; så vidt innom med snuten før hun forsvant med bittet i munn. Jeg var veldig fornøyd med den teigen. Spesielt var jeg fornøyd med at Fryd fanget opp ferten så tidlig og jobbet så lenge for å følge opp. Første gang hun slo var vi langt unna fig, så det var ikke rart at hun trengte litt tid på å finne ut av hvor fig lå. Da hun kom med meldingen var jeg omtrent 400 m unna funnstedet, så det var jeg fornøyd med. Det er veldig nyttig å gå teig og kjenne litt på den usikre følelsen av om man har dekket godt nok, hva slår hun på der? Bør jeg sende inn i det tette krattet eller har vi dekket det? Er den skrenten dekket godt nok nå osv osv. Det er godt å se at hunden gjør jobben og at vi får til et samarbeid.

På veien hjem tenkte jeg på at dette er bare begynnelsen, og jeg kjente hvor glad jeg er for at jeg har en slik hund som Fryd. Jeg gleder meg virkelig til alt vi skal gjøre sammen, alle teigene vi skal gå og jeg er så sikker på at vi kommer til å få så utrolig mange fine opplevelser i lag. Det er en god følelse!