Trening to dager på rad, dette begynner jo å likne på noe! Vi møtte Maria på Steinbordet for en kjapp treningsøkt. Perfekt for travle småbarnsmødre, bare å suse opp og ned i Maridalen mellom to amminger i beste Tårnfridstil. Fikk først demo av smart vinterstasj for friluftsbabyer og fikk så gleden av å være sovende fig for Shiva. Fryd og jeg gikk en teig. Fikk vite hvor Maria&Magnus satt så jeg kunne sende og rundere litt når vi nærmet oss. Hensikten var å lære henne at runderingskommandoen gjelder selv når vi har gått teig en liten stund. Fryd gikk kjempefint i teigen. Meldte veldig standhaftig på et tre tre ganger. Hun hadde det treet i nesa en stund og jobbet noe voldsomt med å lokalisere så jeg ble kjempeforundret da vi kom på påvisning og ingen kvinne med barn var å se. Vi fortsatte og når vi kom ned på stien begynte jeg å sende på runderingskommando. Først føk hun oppover løypa i vante spor, oops - skulle vi den andre veien? Vi runderte som bare det og jeg sendte hit og dit. Etter en stund hørte vi Magnus rope i skogen og hun stakk i harehopp avsted. Kom tilbake uten melding, hm - hadde hun ikke fulgt ordentelig opp eller ikke meldt? Visstnok hadde hun passert med noen meter på første forsøk på "feil side" av vinden. Sendte rett ut for sti og plutselig fikk hun ferten i nesa og dro avsted, fin melding på mor&barn på piknikk.  Artig og nyttig øvelse.

"I denne sammenhengen velger jeg å gjøre en tolkning av kommandoordet "bli" slik at det knyttes sammen med atferden løp så fort du kan ut i skogen før noen kan klare å fange deg".
Sitat Hilkans G-Fryd 15.11.2008

Vår tilværelse bli bare bedre og bedre etterhvert som formen vender tilbake. Ok, man sover kanskje litt lite med en liten unge i hus, men det veies sannelig min hatt quadruppelt opp når man lufter hunden på morgenkvisten og betrakter alle som skraper is av bilene sine, tenker stakkars jævler og så går man selv inn og kryper til køys med sitt barn og sin hund i armkroken og sover et par timer til - det er gode dager. Nå har vi fått gått inn bæresjalet - helt nødvendig etter ulykke på 54bussen: jeg kom fra skogen en regnværsdag med mitt barn i sin/min Teutonia, som forøvrig med letthet kan bumpes over stokk og stein. Litt upraktisk når det setter seg kvister fast når man går over hogstfelt, men absolutt et hot produkttips for alle som skal ha barn i april, sett bort i fra at den koster like mye som bilen. Bussen var selvsagt stappings og med to barnevogner fra før, så hele bussen måtte ommøbleres ved vår pågang. Mens jeg strever med barnevognhælvetet og følgelig tar øynene fra min hund i tre sekunder, benytter hun selvsagt anledningen til å hoppe inn på (fest)bussen og riste seg grundig for myr og regnvann i folkekaoset før hun spiser bollen til et barn. Au, au, man må ha hendene fri når man sleper på hopplador. Det er innmari godt å komme på tur igjen. Jeg elsker mitt barn, men klarer ikke helt å innpasse meg i husmortilværelsen og er fremdeles litt redd på barnevogngeriljaen på Kaffebrenneriet. Det er hyggelig å gå på cafe iblant, men å sitte flere timer på fortauet ikledt dunjakke hver bidige dag fordi ungen trenger luft mens man drikker latte med lettmelk for ikke å bli feit (Hallo!), det er absolutt meg i mot - en dyr og dårlig hobby. Da er det bedre med rundering på Stallerud, veldig trivelig å være tilbake. Må jo følge puppenes rytme så kom litt sent og gikk litt tidlig uten å bidra med så alt for mye så takk til mitt storsinnede lag. Hadde egentlig tenkt å starte figurantopplæring av mitt avkom, men avkommets far satte seg på bakbeina og dagen startet med en skilsmisseaktig krangel om hvem som skulle ha omsorgen for barnet denne dagen. "Men jeg vil ha Helle med i skogen". "Men jeg ser henne mye mindre enn deg, jeg vil være sammen med Helle i dag!" Nei, jeg vil" "Nei, jeg, jeg, jeg". Luksusproblem som føyer seg pent inn i min überpriviligerte tilværelse om dagen.  Jeg tapte kampen og måtte dra alene på trening, kjentes veldig rart og jeg savnet Helledussen ganske snart, men utrolig digg å komme i skogen igjen! Fryd måtte sitte i forsetet pga maksimalt ekstraordinært kaos i bilen selv til oss å være: sommerdekk, umontert barnesete, bøker og ræl fra kontoret og en hodepute jeg av en eller annen grunn slepte med meg til fødselen i tillegg til alt annet som vanligvis flyter rundt. Glemte, ljug - gadd ikke, å legge teppe i setet så nå er det ekstraordinær rotesone bak og ekstraordinær sølesone foran. Drit i det, det var ufattelig gøy å rundere igjen og skikkelig trivelig å treffe folk. Noen gamle, noen nye og noen nygamle på laget siden sist og god kjent stemning. Frydenlund klaget heller ikke høylydt. Startet friskt med et fint rett slag, bare så synd at jeg ikke rakk å sette på bringkobbelet. Vi forsøkte igjen og fikk etter litt frislipp til en ganske fin rundering. Hun fikk svidd av seg litt flesk, rimelig grei styring til oss å være selv i tråkka terreng, og bare blomster og kos. Kanskje det ikke har vært så dumt med et par måneder hvor det har vært bare Fryd og meg i skogen og hvor vi har fått øve mer innkalling enn utkalling? Hun syntes det var latterlig idiotisk å lete etter fig i terreng hvor det ikke var tråkk og helt opplagt ikke kunne være folk, men lot seg overtale selv om det ble litt trangt og spisst. Fikk Jon på ca 300. Han lå 10 m fra stien og hun burde ha tatt ham på innoverturen, for hun løp nesten rett på. Men lykken tok overhånd ved synet av en diger søledam og hun glemte hele figuranten. Egentlig greit, fordi hun hadde slengt seg i sporet hans på turen ut så forsåvidt fint at hun ikke fikk løsning. Sendte rett på fig og julekveld. Hun ble ikke noe sliten, gøy å se at hun kan børstes støv av og fungerer greit etter et par måneders barselpermisjon. Håper vi kan komme på lista igjen om ikke så lenge. Helle har det jo finfint med papsen sin, så en liten teig i nærområdet kan vi vel snart driste oss ut på. Og for the record: Helle har begynt med smokk, og det har visst Fryd også - living is sharing...

Vårt nye liv rulles i gang. Forsøker å venne meg til at jeg plutselig kan få telefon fra helsestasjonen der de spør etter mamma'n til Helle og når bussjåføren ber om at folk gjør plass i midtgangen til barnevognen så er det faktisk jeg som er kjerringa med barnevogn. Helle er en vidunderlig unge som gir sin mor og far gode dager og vi er nå dypt engasjert i forskjellen på gul og grønn bæsj. Vaskemaskinen går døgnet rundt, dag og natt flyter litt sammen, jeg aner ikke hvilken ukedag det er - langt mindre hvilken dato, men du verden som vi koser oss med den ungen! Man må jo bare trøste og bære mye mer enn hva som egentlig trengs for det er så vidunderlig herlig å se det lille hodet som hviler på armen din, høre en liten liten pust og noen vanvittig søte små gryntelyder og kjenne noen ufattelig små fingernegler som kiler litt på halsen din i sene nattetimer. Fryd kom hjem forrige helg - tjukk og blid og helt seg selv på alle vis. Jeg hadde nesten glemt hvor vakker hun er og da vi gikk kveldsturen rant det noen barseltårer i pur glede over å ha bikkja mi et sted ved foten igjen. De gir oss noen mentale pauser disse bikkjene våre som det er grunn til å være takknemlig for. Det blir ganske intenst med slike små babiser og det var utrolig godt å få Frydenlund og litt av det gamle livet tilbake.  Fryd lurte værre på hva vi hadde slept i hus; gikk lenge rundt og luktet på alt og alle og ble helt forferdet hver gang Helle laget en liten lyd; "Jøss, piper'n også?". De første par dagene var hun superstressa og forstod overhodet ikke hvordan hun skulle forholde seg til det lille kreket, men det har gått seg veldig fint til. Jeg vet ikke om hun føler at hun har rykket oppover eller nedover på rangstigen, men hun har blitt utrolig mye mer voksen og mindre masete etter at vi fikk Helle. Det eneste som henger igjen nå er at hun er klin idiot når det kommer besøk. Vi bruker litt bur og setter henne i når hun hauser seg opp så får hun delta og hjelpe til så mye hun selv vil når hun er rolig, jeg vil for alt i verden ungå en masse kjefting og konflikter. Fryd er verdens fineste "storesøster" og er utrolig søt og omsorgsfull med Helle. Ligger tett inntil når jeg ammer, nufser og slikker på baby, er innom og sjekker at alt er bra når Helle sover og ligger som vanlig et hestehode foran sin mor: først reagerer bikkja, en stund etter våkner Helle og så reagerer mor. Fryd er sitt ansvar bevisst og hvis andre hunder kommer for nær barnevognen, er hun på pletten og stiller seg i mellom med det samme. Etterhvert begynner hun også å bli mer tilfreds med Mads og meg som omsorgspersoner og slapper av når babyen gråter i stedet for å engasjere seg vilt og hente alt fra puter til jerntabeletter til den stakkars lille. Fascinerende er det at det virker som hun hører forskjell på gråten, eller kanskje hun leser oss? Om Helle våkner og er sulten, går Fryd straks og legger seg i sofaen hvor jeg pleier å amme, trøtt grinerunge gidder hun ikke engasjere seg i det samme gjelder bæsjebleie, men om Helle gråter og Fryd engasjerer seg med litt lav hale og fortvila blikk eventuelt med en koseklut i kjeften - da har vesla vondt i magen og du kan banne på at det kommer en kjemperap eller gigapromp om ikke så lenge. Det eneste vi må passe på er at Fryd av og til vil dele sko med Helle når Mads kommer hjem eller vi får besøk. Sko hentes og slippes av og til rett opp i bagen og selv om det vel neppe står om livet innbiller jeg meg at det ikke er direkte behagelig å få en sko str 45 rett i fontanellen. Kort oppsummert: livet smiler og vi nyter det i fulle drag. Min lett mørbankete korsrygg begynner også å komme til seg selv og vi er stadig ute og spaserer.  Når vi bare får på plass babysete i bilen er vi nok tilbake på trening fort som en svisj og det ser vi fram til!