En streng dag i skogen. Runderte i ny løype på Nylende. Litt vanskelig løype syntes jeg pga tett og åpent annen hver gang. Dagens tema var å generalisere på meldingen og gi Fryd noen nye oppgaver i runderingen. Startet med en stol på første slaget som hun meldte helt fint på. Gikk ganske greit videre. Litt ute av styring, men fikk tilbakemelding på at jeg trykket henne litt ved å avansere for kort i det åpne terrenget så jeg må ta en del av skylda. Jon og Andre lå på samme slaget rett utenfor hverandre på 35m og 50m. Meldte fint på Jon, men virket litt usikker på påviset. Stoppet og kikket, jeg tror hun hadde Andre da. Jon fortalte at han hadde inntrykk av at hun hadde slått på Andre først og så snublet over Jon på vei ut. Jeg lot som ingenting og fortsatte runderingen. Det gikk helt greit, fikk Stig på omtrent 500m. Ser at når hun har jobbet en stund for figuranten er hun litt motvillig til å komme helt inn til meg med meldinga, må huske å jobbe mer med henne på vei inn. Lot henne gå løs tilbake for å se om hun tok Andre på tilbakeveien. Plutselig fikk jeg en melding på stien. Korrigerte for den og gikk videre. Fryd løp tilbake og plukket opp bittet på nytt nøyaktig på samme sted. Jeg ba henne vise og hun så totalt forvirret ut, men begynte å søke i sirkler rundt meg. Jobbet og jobbet, tydelig at hun hadde noe i nesen, men hun klarte ikke å følge opp. Dette var jo helt nye regler og det var tydelig at hun ikke skjønte helt hva som forgikk eller hva jeg forventet av henne. Jeg lot henne jobbe en stund til hun fikk sirklet seg inn på et område og tydelig markerte for meg at her omtrent var det noe. Da sendte jeg henne på et runderingslag og fikk melding. Tror det var en fin erfaring for henne, jeg vil jo gjerne at hun skal lære å stole på seg selv. Vil fortsette å gi henne litt snåle figurantplasseringer og opplevelser som lærer henne at det alltid er rett å tro på sin nese.

 

Økt to planla jeg akkurat samme øvelsen. La ut figuranter og la i vei. Runderte veldig flott de første fire fem slagene; dypt og fint med fint driv og godt samarbeid. Omtrent der figurantene lå kom Jon og Hero som gikk spor gjennom runderingsløypen. Fryd meldte helt uten problemer på gående figurant med hund, herlig. Jeg var ikke helt fornøyd med hvordan hun dekket sletta på motsatt side så jeg sendte på nytt der. Fikk litt knot i framdriften for jeg villle gjerne at hun skulle få gutta som lå rett utenfor der hun meldte på Jon så jeg måtte gå litt tilbake for å sende. Dette er jo førertrening for meg også. Blir jo så glad når hunden finner og melder figuranten som spaserer 15 m fra midtlinja, men da må lille blondine faktisk huske på at hunden ikke har dekket ut til 50 m. Smekker til med et slag på motsatt side og må plutselig ups gå tilbake, gitt. Hadde vel da vært bedre å sende to ganger på samme side... Hun tok baksporet til Jon, slo på noe på andre siden av midtlinja og vekk var hun. Søkkvekk, vekk som i borte vekk, totalt vekk, kom ikke tilbake vekk, helt ute av syne vekk. Det gikk fem minutter, vekk. 10 minutter, fremdeles vekk. Hun pleier ikke dra fra meg slik, så dette var litt rart. Som regel ser jeg noe gult som fyker rundt i liene, men her var det så flatt og åpent at jeg kunne se flere hundre meter og hun var totalt borte. Jeg plukket inn figene og gikk for å se om hun hadde dratt tilbake til standplass, der var hun ikke. Slang meg så i bilen og kjørte ned til et annet lag som trente like ved, kanskje hun hadde oppsøkt dem og de hadde tatt kontroll på hunden? Men ingen hadde sett liten labrador. Stig tok med Marco og lette langs midtlinja. Mens jeg var på vei tilbake fikk jeg telefon fra Stig som sa at hun lå under noen trær i skogen. Jeg hørte setningen som "elgspark i hodet" og skyndte meg innover. Møtte glad gjeng bestående av fysisk (men kanskje ikke mentalt) helt frisk Fryd i lag med Stig og Marco. Fryd hadde først bjeffet og ikke rørt på seg da de kom gående, men når Stig la ned Marco og ropte på Fryd kom hun glad løpende. Aner ikke hva som har skjedd. Enten har hun blitt skikkelig skremt av noe, eller hun har tatt seg en runde og blitt redd når hun kom tilbake og ingen var der. Jeg håper hun la seg ned i skam og skensel og grublet på sine ugjerninger, men det er kanskje litt mye å håpe på. Vi ruslet tilbake i lag med Stig og Marco. Fryd har blitt et skikkelig tispeskinn og Marco fikk klar beskjed om hvor skapet skulle stå. Løpe og tulle og tøyse var veldig bra, men hun skulle virkelig ha seg frabedt å bli inngående undersøkt av høy og mørk mann og han skulle i alle fall holde nesa si langt unna rumpestumpen til Frk.Fryd. Tore kom gående langs midtlinja og møtte oss og gullfrøkna meldte så fint på ham. Det var jeg veldig fornøyd med, gående mann på midtlinja mens hun lekte med annen hund. Jeg synes det virker som hun har begynt å få god forståelse for meldingen nå. Så fikk vi altså trent litt på å generalisere meldinga, selv om opplegget ikke ble helt som planlagt:)

En slapp dag i skogen. Tilbrakte ikke mindre enn tre timer med å holde bålet ved like, noe som ikke var frk.frysepinn i mot. Når vi omsider kom i gang fikk Fryd først melde på utilgjengelig figurant. Jeg lot henne gå løs fra bilen og rakk akkurat å observere hunden drite i fart mens hun dunderløp opp i skogen. Brått var hun vekk og brått var hun tilbake med melding. Andre hadde ikke med belønning og jeg rakk ikke gi henne ballen før påvis så hun meldte på nytt på Andre som satt oppe i et tre. Andre hadde ikke merket at hunden var der. Det var fint for jeg har vært litt bekymret for de utilgjengelige figurantene.

 

Neste øvelse var et km langt spor på 1 1/2-2 timer. Fryd var rimelig høy etter meldingsapertiffen. Prøvde oss på et oppsøk. Hun fant sporet, men festet seg ikke ordentelig. Var rett og slett for oppspilt. Vi må trene på oppsøk, for hun kaster seg fram og dundrer avgårde. Forsøkte litt før jeg la henne ned et lite minutt og ba henne puste med magen før vi gjorde et nytt forsøk. Nå gikk det fint, var aldri i tvil og vi dundret av gårde. Det er en utrolig deilig følelse å henge på å bare føle seg 100% sikker på at vi er på sporet. Hadde med GPS, men brukte den ikke. Plukket alle gjenstandene. Helt på slutten ble vi lurt. Fryd skiftet spor uten at jeg skjønte det og fant et bål 30 m fra sporet vårt. Vi gikk tilbake og nå kostet hun i mål. Kjempebra. Lengden var ikke noe problem.

Ta allerførst en titt på de flinke redningsguttene og redningspikene!

 

Atter en deilig dag i skogen. Nå begynner våren å komme. Undertegnede merker dog ikke så mye til våren, går stadig med kjerenetemperatur på maks 33 grader (ok, overdriver kanskje litt). To lag ull og lue på hue - like frossen. Nu vel, nok klaging. Runderte i nordlige løypen på Bestemorstranda. Eller, hvor er egentlig nord? Vel, løypa i svingen. Jeg liker den løypa godt. Masse koller som gjør at hundene må gå ganske dypt for å få kontroll og variasjon i løypa med noen åpne partier og av og til åpent men litt rufsete terreng pga vindfall og steiner. Fryden fungerte fint. Startet første økt med funn funn for styringas del. Fint første slag hvor hun var lenge borte, er litt lei den første kollen. Hundene rauser helt ned på farta og ferten og må jobbe seg innover og oppover i skråningen igjen. Fortsatte etter funn nummer to i veldig fint driv. Belønnet en del med ball og hadde bare ett halvløpsk slag. Passeringene har begynt å sitte fint nå. Syntes hun gikk veldig fint i godt driv fram til Jon på 400-500 m.

 

Andre økt startet jeg også med funn på første. Fikk så et par halvgode slag pga kvartgod fører som var slapp, ubeslutsom og slusk. Skjerpet meg og vi fikk noen fine slag med godt driv. Ingen stopper på passeringene, bare full fisefart. Klarte til og med noen passeringer der hun kom skrått inn, hurra! Midt på sletta satt det en dame med to springer'e som trente passivitet. Jeg hadde satt ut Jon sammen med damen som trygghetsskapende støttekontakt i tilfelle Fryd ikke ville bort til de to hundene. Hun måtte sjekke situasjonen litt, men meldte fint. Fortsatte i godt driv. Høyre side var det en slakk skråning og motvind, her slo hun mye tilbake og begynte etterhvert å gå litt kort. Har ikke lydighet nok til å dirigere henne langt der ute i terrenget. Minns vagt at Henning Hyse en gang sa noe om at hundene vanligvis begynner å slå framover i motvind når de får litt rutine. Vi får skaffe oss litt rutine. I mellomtiden får jeg et lite førerteknisk problem. På venstre siden dro hun langt ut og dekket kollene fint med fine framslag. I og med at hun slår bakover på høyre side vil jeg jo gjerne avansere litt lite, men det blir jo feil i forhold til venstre siden. Hva gjør man da? Sender doble slag på høyre side eller bare driter i det? Valgte siste taktikk i og med at hun sansynligvis slår bakover pga har allerede dekket hele flata med de hundre millionene luktecellene sine. Tillater jo da "ulydighet", men innbilte meg at jeg bare ville skape konflikt og frustrasjon ved å pirke og sende mange ganger på nytt. Gav henne med heroisk innsats fra figurantene i stedet en lyd på hver side for å få bukt med hennes tanke om full kontroll på motvindsiden. Etter lyden var hun klar for noen hundre meter til. Måtte selvsagt sjekke opp figurantens spor 3-4 ganger før hun lot seg overtale over på motsatt side og derfra var det klin kule rulle. Gikk veldig flott med dype fine slag i litt knølete terreng. Belønnet litt selv med ball og forsøkte å tenke et slag om gangen. Fikk et fint samarbeid der hun kom inn på høyde med meg hele tiden, god kontakt og fine passeringer. Virket som hun bare gikk seg opp jo lengre vi gikk etter lyden. Jeg gikk meg i alle fall opp, merket at jeg gav mye mer av meg selv jo lengre vi gikk, flinkere til å rose og støtte henne - slikt bruker jo sjelden å virke negativt. Plutselig var vi 800-900 m inn i skogen. HUn fikk Tore på toppen av en kolle etter synspåvirkning, bare for å ha det litt gøy som avslutning på ei hederlig økt (Forsøkte å sende henne rett opp en loddrett fjellskrent som visstnok var forserbar for schäfere, men hun valgte å ikke bruke klatretauet og løp heller bakover på midtlinja og opp på siden av fjellet).

 

Jeg synes hun går fint. Deilig å kjenne at vi kan strekke litt på lengden. Syntes det gikk veldig fort og at distansen virket ganske kort. Kan hende at det er pga alle kollene. Får lange framslag når hunden runder hver kolle slik at man sender færre slag enn vanlig, virker derfor kanskje kortere enn man tror? Det virker som kondisen er i orden og det virker heller ikke som hun blir veldig sliten av å søke. Så lenge hun har trua går hun som vinden. Samarbeidet på midtlinja begynner å fungere stadig bedre. Den beste belønningen for henne er å få løpe på et nytt slag, men hun tar i mot ballen når den kommer selv om fokuset er ut i skogen:) På den måten får jeg stoppet henne uten å brøle meg hes og får kontakt og kontroll. Synes det fungerer veldig fint å kaste ballen en gang og så sette henne rett i søk. Har ikke prøvd å presse henne etter at vi startet opp igjen i vår, men må selvsagt sjekke hvor lenge hun beholder motet. Tror jeg skal kjøre med litt påvirk og morsomheter og heller strekke litt på lengden så hun blir vant til at hun noen ganger må gå litt lengre enn hun tror.

 

Nå har freden senket seg i stuen. Fryd ligger til tørk etter 32 gjørmebad, eller pelsstell som hun hardnakket velger å kalle det. Tror hun har hatt en strålende dag.

En deilig dag i skogen! Rakk hele tre økter pr. hund, det er jo storveis. Fryden startet friskt og fint. Mente at mamsen bare var til bry og tok seg noen dugelige slag på egenhånd. Jeg ble selvsagt sint som en liten lemen. Bare synd at det har 0% effekt. Hun springer så langt som hun synes er passe og så kommer hun gledesstrålende tilbake som om ingenting har hendt: "Hei, ropte du?" Arggghh! Etter heisatur halve løypa rundt startet vi på nytt og de to første slagene gikk sånn høvelig, dvs passerte innenfor 10 metern. Fikk Tore på sporet som lå oppe i en skråning. Ville ikke helt inn med meldinga, men lot seg overtale. Nå fant jeg fram ballen og belønnet for hvert slag og da gikk alt så meget bedre. Veldig lett å la henne fange ballen en gang og så bare sende henne ut i farta. Vi fikk fin flyt og alt fungerte strålende fram til Andre som lå på ca 300 m. Ble ganske sliten, men det er jo ikke rart når hun løper quadruppelt så langt som hun må.

 

Andre økt startet nøyaktig som den første: totalt løpsk labrador. Jeg sendte, hun løp ut og tverrsnudde, suste over midtlinja, tok et dugelig slag på venstre side og så så jeg bare snurten av noe gult langt oppe i lia på høyre siden igjen. FRYYYYYYYYYYYYYYD! Returnerte like blid og jeg sendte på nytt på samme sted. Nå gikk hun for kort og dro opp parallelt med midtlinja. Umulig å stoppe henne og rett som det var kom hun til bake med et biteskinn i kjeften som Frk. Fomlesen hadde mistet da hun lå fig for Aiko. Hm, good dog or bad dog? Nå var hun liksom ferdig med sitt og gikk meget velvillig ut der jeg sendte. Belønnet også nå med ball og fikk fine slag og god kontakt. På slutten sendte jeg direkte. Får ofte noen små-stopper da, men vet ikke om det har så stor betydning. Hun stopper bare et sekund og trekker pusten før hun fyker avsted. Andre ble funnet på 300 m og påvist vha hopp på figurantens hode:)

 

Til slutt fikk Fryd gå to sporoppsøk på ca 40 m, det gikk helt greit.

Fryden er nå defintivt løpsk. Traff på en kar som klapret drømmende med tenna på morgenturen og da vi kom på trening i kveld kom det en løs flathan som regelrett presset snuta inn i bildøra. Måtte bare stoppe bilen og vente på ilsint eier som kom løpende etter. Fant meg selv i omtrent samme sinnstilstand litt seinere, også pga løpetispa.

 

Runderte i ny løype på Langhus. Fokus på å rette henne opp. Terrenget var tett og da går hun alltid rimelig rett og greit (Maridalsrundering). Startet med en lyd fra x-fig. Gikk som ei kule de første 200-300, fine dype slag, passerte i rimelig nærhet av meg - men det må jeg bare ta når jeg kjører påvirkning. Gikk veldig fint og fant Christian på et dypt slag hvor hun var lenge borte. Tenkte så å ta noen tomme og ta henne bort for å sette ut siste fig. Som tenkt så gjort. Tenkte dog ikke at hun skulle gå over fig, hvilket hun gjorde. Sendte litt herfra og derfra på ei stor halvåpen flate for at hun skulle få ham. Lot ham så avansere mens jeg sendte på andre siden. Men hun fikk ham fremdeles ikke. Hun mistet trua og begynte å gå egne veier, tok seg noen dugelige svimete runder og dro over midtlinja for å lete på andre siden. På et tidspunkt ble jeg frøktelig forbanna. Det er greit nok at hun har løpetid, også greit at hun blir frustrert og mister motet, men det er faktisk ganske så frustrerende å rope på hunden sin og den bare går et annet sted. Jeg trodde problemet var at hun gikk for kort og ville presse henne litt så jeg sendte flere ganger på samme sted for at hun skulle gjøre jobben skikkelig. Ble også stående lenge selv/avanserte bare litt for å ikke trekke henne fram for tidlig. Resultatet ble at hun stemplet, noe jeg ikke fikk med meg i mørket, og derfor fant hun ikke. Hun gikk litt kort, men hovedproblemet var at hun ikke trakk langt nok fram og med lite vind ble det ikke funn. Hun mistet trua, trodde ikke på meg og gikk ikke rett ut men fant sine egne knotete veier over hogstfeltet. Den gode nyheten var at hun ikke frustrasjonsmeldte. Ja, ja, svimete hund og dårlig fører. Til slutt sendte jeg på andre siden og planla synspåvirkning når hun kom inn. Fikk et bra slag på motsatt side og føk ut da hun så lyset til Stig.

 

Ser at hun ikke tror på at det ligger noen der jeg peker når det gjelder. Sliter med styringa i åpent terreng. Er også litt usikker på i hvor stor grad jeg skal begynne å strekke henne. Har egentlig mest lyst til å kjøre korte, greie runderinger litt framover, men må jo også trene på at det butter. Tror jeg satser på noen superkorte enkle økter for å øke trua på at det er funn der jeg sender. Det er styrainga som er vår akilleshel. Hun går alltid ut, men gjør det på sin måte når hun synes hun har dekket bra nok og så blir det mye svim og ustrukturerte greier. Jeg kan også bli flinkere til å legge på litt påvirkning underveis. Hun synes jo det er veldig gøy å jakte på en lyd, så jeg kan sikkert legge inn et klapp i ny og ne. På vei ned til bilen holdt jeg på å besvime av sinne. Maks fjern hund stakk regelrett fra meg og var totalt lamma i øra, herrejemini, det er noen fordeler med hanhund.

 

 

 

 

 

Her skjer det ikke mye om dagen. Nå går det i influensa på den tobeinte. Synes jeg har hatt litt for mange sykedager i vinter. Får håpe det gir en friskhetskvote i fremtiden. Samle opp all sykelighet vinter 08 og vær frisk som en fisk i kommende femårsperiode. Fryd er en trofast sykepleier. Hun synes det er helt ok å ligge på sofaen og spise potetgull. Hun har fått løpetid nå, da blir hun så lung&stilla at det er en fryd. Ute er hun like frisk og sprelsk, men inne må hun hvile på puten hele dagen, ikke meg i mot. Hun har fått svømme litt i sin nye svømmeklubb så hun holder formen nesten ved like. Mellom hostekulene har vi ellers bare gjort to ting: i dag runderte vi alene på Bestemorstranda. La ut en jakke på 300 m og en sekk på 600 m. Startet med noen feiende flotte slag. Men det ble litt knot vis a vis utedoen. Her stoppet hun og snuste litt rundt på bakken før hun blindmeldte. Jeg korrigerte men hun insisterte, fjantin! Tok bare bittet ut og fortsatte i friskt mot. Belønnet for hvert slag. Det blir litt hakkete og trykkete på den måten, men jeg føler at det må til inntil vi får den gode flyten. Men jeg synes at denne løypa blir vanskeligere for hver gang vi går den. Er sannelig ikke sikker på hvordan vi dekker her og der i svinger og kneiker og bak store steiner og inni mørke smug. Et problem er at hun har begynt å skrå (u)lovlig mye fram i terrenget når jeg sender. Må kjøre mange fig neste gang for å rette opp. Det er også litt varierende hvor dypt hun går. Ellers gikk det ikke så halvgalt fram til jakken som hun meldte fint på. Litt vanskelig å få henne ordentelig i gang etter denne, fordi hun stupte ned i sporet og ville melde på setet. is i magen is i magen, hun må faktisk få gjøre noen meldingsblundere men jeg liker det virkelig ikke. Men så kom vi i gang og hun fikk virkelig blod på tann og føk avsted på noen dype fine slag. Nå begynte den gode flyten å komme med fint driv og flotte passeringer. Når hun tar et dypt og skikkelig slag er det definitivt den beste belønningen for henne at mamsen står klar og lar henne måke over uten mas. Hun hadde ganske lite framdrift til henne å være. Det er greit, ingen vind og kuppert terreng. Jeg stoler veldig på henne akkurat når det gjelder å avansere, tror hun tar fornuftige valg og dekker godt. Vi fikk en veldig god periode fram til sekken som hun meldte fint på. Hun fikk den i nesa på vei inn mot meg og tok en vakker u-sving ut på funn. Ganske gøy å se på. Jeg er fornøyd med at hun går såpass ivrig uten noen form for påvirkning, passeringer gikk greit i dag, men det skorter altså litt på styringa. På vei ned gikk hun løs og vis a vis utedoen forsvant hun litt inn i skogen og returnerte gledesstrålende med sokken hun mistet på forrige trening. Kunne skutt meg selv i foten, det må ha vært den hun snuste og meldte på når vi runderte. Utrolig bra at jeg fikk korrigert henne for å melde på en 10X20 cm tøybit i runderinga...