Fryd hviler nå sitt øye etter gårsdagens trening på Dikemark. Det startet så fint med det som var tenkt å bli en liten fellesdekk. Jeg hadde hunden i bånd og Guido snuste henne i rumpa da hun plutselig begynte å skrike som om Guido var Styggen Sjøl. Etter å ha tenkt "men hva i alle dager... men hva i ALLE dager", oppdaget jeg at jeg ikke leide hunden i halsbåndet slik jeg vanligvis gjør, men etter øyet. Noen må gjerne gjøre en sansynlighetsberegning på dette, men det som altså skjedde var at carabinkroken på båndet smøg seg inn i øyekroken og knipset seg fast på øyelokket. AU på Fryds øye. Jeg fikk fiksert grisehylende hund og situasjonen var ikke så dramatisk som det så ut til. Litt fiskekrok i leppa aktig tilstand, men ingen perforasjon noe sted så det var "bare" å skvise carabinkroken sammen (igjen AU på Fyds øye) og trekke den smoothly ut. Det så helt fint ut, ingen blødning eller vevsknusning så vidt jeg kunne se, blinkhinne og sclera så helt uskadet ut. Vi summet oss med å leke litt med alle mallevalpene som plutselig kom trillende ut av alle biler og hengere før treninga. Fryd var langt ut i rekka og da jeg hentet henne sov hun i form av sammenrullet pelsball i buret. Skjønner ikke helt hva som har skjedd, men i det siste har Fryd begynt å slappe av og kan sågar sovne på fest! Hvor er hunden som klatret i bokhyllene og rev bilder ned fra veggene? Det er jo ikke dumt med hund som kan sove litt mellom slagene, så jeg sa ja takk og sjekket øyet som så litt rødt ut men ellers u.a., vi delte et par brødskiver og var så klar for dagens dont.

Fryd fikk en fig tidlig pga den onde kanten på vesntre side. Hun ble leeenge borte før hun kom tilbake uten melding. Neste slag valgte jeg å sende på noe som liknet mest på en 46 pinners agilityslalom pga et tett kratt med store pinner. Fryd var litt  stuss om hun virkelig skulle ta fram lærdommen fra agility grunnkurs 2007, men alt kommer til nytte en vakker dag. Dog var hun ikke helt ferdig med første slaget og da hun returnerte til midtlinja var det med hodet på en lang stake. Jeg vet ikke om hun hørte eller slo på fig, men hun føk nå i alle fall avsted og nå kom hun med melding. Jeg vet ikke helt hva som skjedde på første slaget. Hun hadde sneiet fig med en hårsbredd, kanskje var hun lenge borte pga hun strevde med å lokalisere ham eller hun sjekket alle spor? Vi fortsatte etter beste evne som slettes ikke var noen dårlig evne. Jeg var veldig fornøyd med at hun så villig bikket kanten gang på gang. Vi gikk litt over 900 m og det gikk ganske greit. Bortsett fra et par kraftdiskusjoner om henholdsvis snørulling og bekkebading fungerte samarbeidet fint. Hun var på et tidspunkt veldig nølende til å gå ut for et lite stup som deretter gikk over i tett kratt i bratt skrent, men lot seg etterhvert overtale til å gå på siden av stupet etter mors anvisninger. Må huske å legge en figurant der neste gang. Vi kom etterhvert til en stor motvindsflate og her gikk hun ikke uventet for kort. Fikk lurt ut en fig og sendte tre ganger på ham. Her hadde vi nok svidd oss på en prøve, men det er jo fin lærdom for henne at hun får fig når hun endelig går ordentelig ut etter å ha slurvet og tenkt severin suveren om seg selv. Jeg måtte sende to ganger en del steder, men hun går ut og gjør jobben på hvert slag. Tempoet er også veldig fornuftig. Mulig at det er en fordel med tre måneders forfallende sofaslit og en kilo for mye rundt bringa?

Det ser ikke veldig vakkert ut, men hun går villig ut og gjør jobben etter eget forgodtbefinnende. Hun holder ut i både hodet og beina og ble ikke spesielt sliten, stresset eller lei. Erik mente at vi ikke trenger å strekke noe særlig fram mot prøvene i og med at hun holder nivået, bedre å kjøre motivasjon og moromenn. Jeg forsøkte å teste ut sendingene litt for å se hvor mye jeg kan slurve. Litt fordi jeg vet at jeg kommer til å gå med hue under armen på en varm prøvedag og litt fordi jeg vet at hun trives best når jeg maser minst mulig. Det har jo vært et problem at hun tar dårlige slag når jeg ikke har ordentelig kontakt og ikke står i nøyaktig samme sendepositur. Nå gikk dette mye bedre. Kanskje fordi vi begynner å kommunisere mer med hverandre på midtlinja. Jeg trenger ikke nødvendigvis ha henne på fot så lenge vi veksler blikk og i går gikk det rimelig greit å sende henne i hurten og sturten. Hun har jo også helt sikkert blitt litt tryggere på hva hun skal gjøre. Faktisk synes jeg hun gikk seg opp mellom 600m og 800m hvor jeg var mest slepphendt. Fremdeles kan jeg ikke forstå hvorfor jeg på død og liv skal henge over henne de gangene jeg stiller opp for å sende. Jeg gjør det aldri i starten og jeg vet jo at det er bare tull, men kroppen insisterer. I am a slow slow learner.

Styringa er jeg misfornøyd med. Det er helt greit at hun ikke går snorrett ut og stanger i store steiner (man er da labrador). Jeg kan også leve med litt krøllete slag der hun selv retter seg opp på veien ut. Jeg er nemlig litt naiv og velger å tro at hun lever i pakt med vinden slik at hun finner det hun skal selv om vi ikke dekker hver millimeter. Men jeg føler at vi brenner tid og krefter når hun går for kort ut og tar en sving tilbake inn på midtlinja. Her er taktikken: leve med det. Jeg runderer med en pakke mykmargarin uten lydighet. Jeg er også selv en pakke mykmargarin uten lydighet og vi blir begge så lett litt triste når vi ikke er ordentelige venner med hverandre. Alle må være med og alle må være glade. Jeg klarer ikke stoppe henne med nei i runderinga og blir jeg for morsk oppnår jeg bare å trykke henne. Ergo er det like greit å la henne  løpe lykkelig omkring i sine små og store svinger og heller bare sende på nytt. Hun går alltid greit på andre forsøk. Erik mente at jeg i stedet for å mase og korrigere for mye heller bør passe på å holde trykket oppe, for da går hun nemlig rett og fint, og så vil det med tid og stunder går seg til når hun får litt mer erfaring. Det minner meg på at jeg godt kan bruke litt tid på å friske opp mine doble påvirkninger/kommandoer alt etter som hvordan man ser det. Jeg tenker også at når vi er godkjent og kjeder oss fordi vi ikke har noe å trene på (pga lever i euforisk verden med overdreven tro på egen fortreffelighet i kraft av gul vest) skal jeg plukke fram fløyten og trene dirigering. Det var visst det jeg skulle trene på sesongen før jeg begynte å rundere, men vi hadde så mye å gjøre med å trene innkalling at det aldri ble noe av. Jeg skal også slutte å "trene" jakt på det viset at jeg slenger ut 12-15 dummies og lar henne fyke rundt på jordet og plukke de inn etter eget hode, men heller bruke jaktttreningen til å trene ordning&reda.

I dag skal vi gå på loppejakt og spise vafler på Ullevål, Kringsjå og Marienlyst skole. Fryd elsker slike vidunderlige sammenstimlinger av folk; masse kos, god tilgang på lettkjøpt mat (vafler og kake i bytte mot en billig sitte bamse) og masse herlig rask å stikke hodet inn i. Hun ser ikke ut til å være nevneverdig affisert av gårsdagens carabinkroktraume selv om halve fjeset likner mest på tra sma kanasara pa Habraplass. Hun har fått seg en blåveis, det gjør at det er litt vanskelig å sjekke selve øyet ordentelig når øyelokket er så hovent og det kommer litt Jon Blund Bæsj. Vi får konferere med vår livlege om i hvor stor grad det står om livet, fiskestipendiaten har sikkert litt mer snøring enn selvmordstipendiaten og hvis ikke det er bedre i morgen får vi ta oss en tur til dyrlegen. I mellomtiden tror jeg nok det hjelper med litt vaffel.

Torsdag runderte vi på sandermosen vest. Fortsatte opplegget med å sende på figurant rett ut og lage lurespor nærme midtlinja for å la henne erfare at det lønner seg å gå der mamsen peker. Fryd hadde denne uken gjort følgende aktiviteter: mandag - en times rolig sykkeltur, tirsdag - et enkelt spor, onsdag - hjalp mor med å strikke (!), torsdag før trening: tisse ellers intet. Ergo hadde hun omtrent tre mils overskuddsenergi i jaktlabbene og føk avgårde som en rakett. Hun lærte nada fordi det gikk så grisefort at hun overhodet ikke enset sporene vi så omhyggelig hadde lagt for å lure henne. Forsåvidt greit. Fikk først to fig så noen tomme som gikk fint, gikk så ut på et slag og stoppet litt opp dro brått mot venstre og returnerte med et løsbitt. Jeg blir så glad når lille pille trille viser meg at hun har nufsenesen sin på "power" og gjør rett når hun er ulydig. Etter avlevering av løsbitt løp hun lykkelig ut på et ordentelig slag. Fikk en fig med lurespor til slutt. Hun skjønner jo hva som skjer når jeg tar henne bort for å legge ut fig så det blei en påvirkning der.

Andre økt ville jeg først kjøre litt tomt før fig med lurespor for å se om hun da var litt mer nysgjerrig på sporene så vi kunne få litt learning by luring. Slapp henne på første slag. Fryd syntes et 50 X 300 m slag på høyre siden var omtrent passe. Så snurten av henne i det hun krysset midtlinja langt oppe i bakken og hadde ikke tjangs til å rope henne inn. Var vekk i noen minutter og kom så ikke overraskende inn med melding. Ja, ja, hun jager, finner og melder, hva mer kan man forlange? Min feil, vet jo at om hun ikke mosjoneres før rundering går det galt, strikking holder ikke.

Fryd har gått mange vanskelige og slitsomme spor i vinter så i går fikk hun gå et enkelt lite spor på 200 m omtrent, en gjenstand og fig i enden. Lot henne gå med bringkobbel på for å se om hun ville melde på figuranten. Sporet gikk kjempefint, plukket gjenstand veldig bra og fant sin fig. I gjensynsgleden glemte han at hun skullle melde så de gikk rett på belønningen. Jeg ba fig bli passiv for å se om hun da plukket opp bittet, men da halsmeldte hun:) Litt pussig at hun valgte det, men helt greit. Skal prøve å finne på litt pussige og anderledes oppgaver for henne framover.

Rakk en liten økt på Lahaugmoen. Har nå startet prosjekt oppretting så Fryd fikk tre funn og et tomt. La lurespor nær midtlinja og brukte dukkopp for å få henne over fristende fert. Fungerte brillefint, siste fikk hun ikke dukkopp og hun sjekket opp sporene. Jeg ropte inn og sendte på nytt og da gikk hun rett ut på figurant, veldig fornøyd med en slik løsning.