Fridag og skogdag! Mens Mads er hjemme og plukker hundehår, bruker jeg tid på å realisere meg selv, for ikke å snakke om restituere meg selv. Jeg har nå iverksatt alle gode helsetips fra fastlegen godt supplert av Team Gjølle og bruker så mye tid og penger på diverse tiltak for ryggens fremme at man skulle tro jeg var min egen hund. I mitt liv som hund dro vi i dag til skogs for rundering. Sandermosen kryss der Fryd som regel løpsker totalt og med tråkka terreng regnet jeg med å rundere langs ondskapens akse. Startet derfor med funn funn og jeg syntes Fryd gikk riktig så fint. Ikke like lett å sende direkte over på motvindsiden som på medvindsiden. Styringa står vel ikke til topp karakter, men de fleste slagene var da riktig så lækre.  Gikk til toppen av bakken før siste funn, da var hun faktisk litt trøtt. I andre økta ville jeg fokusere på å få ordentelige avleveringer. Problemet er at hvis ikke alt går i full rulle fart maks hundre spytter hun bittet før jeg får sjanse til å reagere. Prøvde oss litt fram og tror jeg skal kjøre en kombiløsning med å belønne innsitt når hun kommer fra tomslag og kjøre med løsbitt litt for da kan jeg pese henne mer på at hun må plukke opp igjen hvis hun slipper. Kan også sette på en line så jeg kan suge tak i henne hvis hun stikker fra meg på påvis og også belønne mer inne hos meg en stund igjen.

Gikk spor i går med Nanna og Bølla. Tilbrakte formiddagen på fra vondt til værre behandling hos fysioterapeuten. Fryktelig dølle greier der jeg sitter på benk og løfter manualer av luft sammen med de andre pensjonistene. Må også gjøre kjipe øvelser jeg ikke klarer; stå på kne og løfte venstre arm og høyre fot er klin umulig og ender hele tiden i nesegrus fornedrelse. Har i tillegg vært ulur nok til å avsløre meg som tidligere turner slik at forventningene til tøy og bøy talent steg til urealistiske høyder. Men hva skal man si til disse fitness-folka når de spør hva man gjør for å ta vare på helsa? "Sitter på sekken og spiser kjeks"?  Må simpelthen henvise til tidligere tider. Dessuten er jo tittelen som Vestfoldmester i troppsturn piker 12-16 år egnet for å imponere. På ettermiddagen lurte vi oss ut i skogen for å gå spor. Var svært fornøyd med at Nanna trodde at Fryd hadde slanket seg. Det har hun ikke, men jeg har gredd henne:) Fant fram til røyteskrapen innerst i bilen (dvs bak kaktusen) og dro av enorme mengder skitne pelsdotter. Lurte i den forbindelse på hvorfor vi ikke asfalterte leiligheten i stedet for å streve med de jålete furugulvene, for jeg oppdaget at asfalt er den perfekte kamuflasjefarge for sølete labradorpels farge sort. Men ved nærmere ettertanke tror jeg at takket være "Swiffern" alias syv-måningen som kryper omkring ville tilsynelatende hundehårsfri leilighet raskt bli avslørt som en type optisk illusjon, så vi asfalterer ikke likevel.

Nanna & Bølla leker ikke spor og hadde lagt et spor fullt av krinkler og kroker, over stokk og stein og fjellknauser en snau kilometer, akkurat slik vi liker. Som topping hadde en barnehage tatt bolig i sporet og da jeg gikk ut godbitspor til Bølla litt senere krysset jeg likegodt det hele. Oppsøket ble litt smårart fordi Fryd lurte på om ikke Nanna hadde brukt spider-skoene opp en loddrett fjellvegg, men etter litt virring hit og dit fant vi ut at hun hadde gått ut sporet på helt vanlig vis. Vi fant bare en gjenstand og gikk av i alle fall tre ganger, men med litt bistand fra Nanna klarte vi å knote oss gjennom med nogenlunde stil og jeg er superfornøyd med pelsen. Bølla tuslet løs omkring mens vi sporet og det gikk helt fint. Et par ganger ble fristelsen badende Bølla for stor, men det gikk helt greit å bare rope henne inn og kommandere søk spor. Flinke flinke hund! Fryd brukte resten av kvelden til å meditere på det sporet:) Selv gikk jeg inn for prosjekt "lære barnet å sovne før 22.00" og sovnet selv lenge før Mads kom hjem 20.30. Når barnet sovnet aner jeg ikke, men hun våknet i alle fall mye tidligere enn vanlig, nærmere bestemt 05.30. Jeg forklarte henne at nå trengte hun nærhet hvilket hun kunne få ved å sove på Mammas skulder. Anså hele opplegget som mislykket da små, skarpe fingernegler boret seg inn i hakefettet mitt og vi kom fram til en mellomløsning som gikk ut på krabbetrening i foreldresengen. Tiltaket må likevel ha hatt en viss effekt for en time senere våknet jeg av den gode gamle vekkerklokken.

Jeg er i full gang med å kombinere jobbrelaterte aktiviteter med huslige sysler, bikkje og barn i et herlig kaos. Phu. Men nå har vi i det minste fått en kjøkkkenbenk i den nye leiligheten så da blir jeg vel snart bundet fast der, tenker jeg. Det er i alle fall deilig at det er vår og vårt barn har begynt å sove om natten - jeg kjenner at jeg lever. Nå skal jeg bare få knukket ryggen tilbake i nogenlunde rett posisjon så blir det nok årnings. Trent har vi gjort, både en og to ganger:

Spor: Fryd fikk gå sitt første u-spor på 300 m som hun ikke klarte særlig bra. de første 20-30 m gikk på pløgsle og hun løste oppgaven vha fri fantasi. Hun satset på å gå i en rett linje som var oh så feil. Etter tre år som snusepus burde hun ha lært seg at Elin pelin aldri går slik kråka flyr. Etter gjetteleken på jordet var hun såpass sliten at hun strevde med resten og gikk over to av fire gjenstander. Det er rart å se Fryd fomle på spor for hun har jo alltid vært så sikker. Det er vel sporkondisjonen som ikke er helt tilfredstillende etter en lang vinter. Dagen etter la jeg derfor opp et ganske lett spor som jeg tenkte at Fryd og Bølla skulle løse i samarbeid. Stakkars Bølla. Fryd var overhodet ikke på noen smarbeidslinje og Bølla ble helt forskrekket over å ha et hylende, gaulende monster i halen. Løsningen ble at Bølla gikk spor ca 20 cm mens FRyd gikk ca 600 m. Sorry, jeg glemmer stadig at min hund overhodet ikke eier manerer. Sporkondisjonen var i alle fall midlertidig på plass igjen og hun freste gjennom sporet fly forbannet over at noen kunne finne på å sette poten sin på hennes bord.

I går gjennomførte vi ekspressrundering for Østmarkas rygg og bekken parti. Maria og Shiva forsvant så glade på stien og Fryd og jeg stod igjen og opplevde noe ala prøvesporet vårt i fjor som vel best kan beskrives som galskap. Jeg tok henne et stykke tilbake og stilte meg opp og kikket ut i skogen i noen minutter til M&S fikk plassert seg og jommen virket det; hun spratt ut på et slag i stedet for å fise oppover midtlinja da jeg sendte. Jeg måtte jobbe som en villmann for å holde henne av midtlinjesporet, men fikk det til og belønnet med ball. På tredje slaget kom hun med melding. Jeg tenke h... f... s... s... for jeg venter jo stadig på feilmeldingene. Slo meg selv i pannen for jeg regnet med at hun hadde blitt alt for hyperhøy og gladmeldte i fistel da Fryd så sikkert påviste på en stor flat sten. Men så så jeg plutselig ryggen på en mann litt inne i skogen så jeg håper, håper, håper og tror at steinen hadde hatt en mann på seg noen minutter tidligere. Vi freste videre i et forrykende tempo. Plutselig kom hun med melding igjen. Hm, jeg trodde da vitterlig Maria skulle ligge litt lenger opp i løypa. Forsvant på påvis, 50 m, 100 m, 150 m og hunden var søkk vekk. Jeg trodde Maria belønnet et sted så jeg ventet litt og kikket rundt og plutselig kom hun med melding igjen. Vi suste nedover en hel masse fjell og ned siste skrenten så jeg en syklist. Vi kom ned til et lite vann hvor Fryd gav seg til å finsøke rundt og rundt i sirkel så jeg håper at også denne gangen var det en fig som forsvant. dette var en rar rundering; figurantene var jo overhodet ikke der man skulle tro. Nå fikk Fryd for alvor fart i rumpa for denne figgen skulle finnes NÅ! Freste rundt på sitt herlige vis og vi fikk flere gode slag med fine passeringer. Står vel ikke til stilkarakteren 10, men hun hørte bra på meg og vi fikk en fin flyt. Midtlinjesporet var glemt og plutselig kom hun med et håndkle i kjeften. Hun apporterer alt som ikke ligger ved et tre... Snart fikk hun Maria i nesa, men klarte ikke helt å følge opp ferten. Tok seg noen runder hvor hun sirklet rundt til høyre for midtlinja, jeg sendte på noen slag og hun gikk fint ut. kom inn og fanget ferten igjen, nye runder der hun slo og prøvde å få et bedre fertbilde. Forsvant ut og så hørte jeg Shiva bjeffe. Fryd kom inn uten melding så jeg lurte på om hun hadde feiget ut i møte med schäferhunden, men hun hadde gått rett forbi og ordnet med baksporet da jeg ropte og hun løp inn (!). Sendte på et nytt slag og fin melding. Vi brukte visstnok omkring 25 min på gode 500 m, Fryd var overhodet ikke sliten så jeg er godt fonøyd. Gøy å rundere i ny løype med ukjent oppgave. Jeg glemte selvsagt helt mine nye meldingsambisjoner. Jeg blir jo så ivrig selv at jeg legger på sprang uten den berømmelige pausen inne hos meg. Men hun kom i det minste helt inn. Må bare minne meg selv på at hun også skal sitte et sekund på raua før vi drar på påvis.

Tja, hva er det korrekte svaret? Svært lite hunderelevant i alle fall. Fryd har fått seng. En helt egen seng som hun ikke har bitt i fillebiter eller apportert i senk. Hun bruker sin nye, myke, deilige seng til å ligge i simpelthen. Hun ligger på siden eller strukket rett ut store deler av dagen og deler av natten. Det skulle da også bare mangle siden sengen er bedre enn vår. Vi må huske på at vi her snakker om hunden som ikke vil ligge i dobbeltsengen med mindre hun får ligge oppå dundynene fordi Ekornesmadrassene ikke holder tilfredsstillende kvalitet. Hva har vi ellers gjort? Vel, midt i desember flyttet vi til Insomnia. Det viste seg nemlig at Helles trange fødsel var hakket for trang, hodet ble skviset så hardt og så lenge bakover at hun ble sånn. Rookie-parents trodde bare at hun likte å se på taklampene, men etterhvert som barnet gråt mer enn det sov begynte vi å ane uråd. Noen dager ut i det nye håpefulle året klappet meieriet sammen. Mor var nå så sliten, svimmel, fortvilet og anemisk at melkeproduskjon ikke lot seg gjøre. Helle svarte på tiltale ved å nekte alle former for puppesubstitutt. Det var ikke annet å gjøre enn å sprute nesa full av oxitocin, drikke vann og puppe på. Døgnene gikk i ett. Jeg forstod det var morgen og fredag hver gang jeg fant Morgenbladet på dørmatten, ellers hadde jeg fint lite styring på tid og rom. Det er merkelig hvor surrete man kan bli uten snev av søvn. Men jeg klarte i alle fall å holde liv i avkommet til hun ble stor nok til å livnære seg av poteter. Til slutt banket vi på døren til en kiropraktor. Kiropraktoren klappet mor på hodet og trykket barnet på pannen hvorpå vi gikk hjem og sov i 15 timer. Et par dager senere var vi der igjen, nytt trykk på pannen og 12 timer søvn. Det gikk noen uker med pannetrykk i ny og ne, men nå går alt så meget bedre. Når man tenker på hvor mye rart av ondskap som kan bite seg fast i disse små babykroppene, må jeg si at vi har vært heldige; Helle er sunn og frisk og glad, snart får vi time hos barnelege også:) Ryggen min er derimot ikke sunn og frisk og glad. Det skjedde noe i korsryggen en høstnatt i fjor som har gjort at jeg går i vinkel hvis jeg sitter stille mer enn 30 minutter, så sammen med den totale søvndeprivasjon har jeg følt meg intet mindre en skral der jeg har stampet rundt i snøhælvetet med et dråg av en barnevogn. Vi har en spirit 3000 extra lux special soft dandykul high costly som med letthet kan bumpes rundt på blåmerket sti.  Likevel har det vært et strev i snøkaoset. Jeg har følt meg litt som naboens lille, franske bulldog. Den lille hunden som Lodve elsket å jage litt rundt for når den springer må den spy. Og hvis man triller den over på ryggen kommer den seg ikke opp igjen og hvis man da knuffer litt på den må den spy igjen = lekkert lite mellommåltid, altså spyet ikke hunden må vite. Etter at forrige gammel dame eier døde har hunden gått i arv til ny gammel dame i etasjen under og i vinter ble vi venninder da vi stort sett var ute og spaserte til samme tid. Det har vært en streng vinter for den lille franske bulldogen for det har vært alt for meget snø for den runde kroppen og de korte bena. En dag jeg og min venninde stod småhutrende og så på hundepelsene våre snuse i snøen utbrøt plutselig naboen: "Jeg er så lei av all snøen!". Hun sa det med et hardt trykk på "lei" og jeg repliserte spontant "Ja, og det snør jo hele tiden". Jeg følte at vi brukte sterke ord der vi stod, for det har virkelig vært en streng vinter for å trille barnevogn med dårlig rygg. 

En dag så vi en leilighet vi likte og vips så hadde vi visst trillionlån og to residenser; litt i overkant selv på stipendiatlønn og barnetrygd så her var det bare å selge i en fei. Vi fikk det fryktelig travelt med å sette blomster i vase og legge blomkål på fat etter råd fra feng shui konsulenten, og Snipp snapp snute, plutselig var vi ute. Nøyaktig fem uker brukte vi på prosessen fra vi var på visning til vi støvsugde det siste hundehåret i vår elskede gamle leilighet i by'n. Jeg vil i den forbindelse takke gamle Georg som har kjørt Uniten såpass på raua at det er mulig for en liten barnefamilie i Oslo å bytte to rom mot tre med en pen slump i fortjeneste, eventuelt er stukkaturen skrekkelig dyr på St. Hanshaugen. Farvel til alle fruer som så rart på meg da babyen kom i utedress og som gir meg skrå blikk fordi jeg opererer med stellepose merket Rema 1000 framfor ditto stelleveske som matcher babyens hår. Nå bor vi vegg i vegg med marka på et sted folk flagger 1. mai. Det kjennes godt. Det første vi gjorde var å rive litt i tapetet og vips så "måtte" vist hele leiligheten totalrenoveres. Og hvorfor ikke rive ned noen vegger når man likevel skal tapetsere? Leiligheten blir drusefin, snart får vi kjøkken og snart kan vi utvide møblementet fra seng, spisebord, vippestol og noen pinnestoler til ditto hyller, skuffer og skap. Og igjen snipp snapp snute: permisjonstiden var ute. Hvor ble den av? Jeg har i alle fall ikke sovet den bort:)

Frydenlund da, hvordan har hun hatt det? Hun hadde det nok gøyere sommeren 2008 en høsten vinteren 2008/2009. Likevel synes jeg Fryden takler sitt nye liv med velbrukt seng imponerende godt. Hun er en nydelig storesøster og nanny for lille Helle; passer godt på, slikker kinn og ører rene med jevne mellomrom, kiler litt og lar seg kommandere rundt av lilletulla og du kan bare drite i å komme nær barnevognen. For det har blitt alvor i Frydensnusp etter at Helle kom til verden. I høst banket hun opp en diger boxer fordi han kom fort fort og tett på. Jeg heiet på Fryd, jeg fatter nemlig ikke hvorfor voksne hunder skal fly tulling rundt i Oslos parker og "hilse" og "sosialisere" seg helt etter eget forgodtbefinnende. Springer du i hundre og hælvete mot en mor som ammer sitt barn med sin hund liggende ved siden av, da må du faktisk tåle litt bank, så det så! Ellers har Fryd fått røre litt på seg med ujevne mellomrom. jeg synes hun fungerer forbausende bra og har lyst til å pelle meg tilbake på lista igjen. Vi må ordne med meldingen, for hun slurver inne hos meg og stikker for kjapt på påvis. Min feil og slurv og slant og slendrian fra start og begynnelse, men nå må vi altså ta tak i det. Sporet er bra. Det skorter litt på sporkondisen, men det er slettes ikke ille. Planen nå er å tusle oss litt i gang igjen. Komme oss på trening i helgene og gå litt spor her hjemme. Vi gikk en teig i helgen. Vi ble litt slitne begge to av halvannen times trask. Fryd falt litt på slutten, men hun gjør jo det hun skal. Vi får trene litt og se hvordan det går - plutselig tilbake