Fryden hviler nå på puten, fullstendig intetanende om at dagen i dag var en merkedag - i alle fall for hu mor. Startet oppladningen i går med å 1) be til potensiell Gud om at solen måtte gjemme seg bak en sky (om det finnes en gud tror jeg han/hun/hen behandlet den bønnen med en viss undring) 2) gå en lang tur for å få ut overskuddsspring, 3) gå et kort spor med masse gjenstander for å motivere, 3) lese reglementet (noe som bare gjorde meg nervøs) 4) børste hunden, 5) vaske gore-tex og impregnere med totalt ubrukelig impregneringspray 6) gå på kino og se Varg Veum (filmen skuffet forøvrig), 7) sette mobilen på lydløs og glemme å skru den på igjen, 8) bli vekket av kissnödig hund neste morgen, takk og pris - alarmen stod jo på lydløs.

Hev meg i bilen en halv time på overtid og satte kursen mot Lier, nervøs og skjelvende. Heldigvis hadde potensiell gud hørt min bønn: 13 grader og duskregn som ble til 10 grader og høljregn etterhvert som vi nærmet oss Liertoppen. Hele turen virket fullstendig absurd; jeg synes ikke det er så lenge siden Fryd og jeg satt på standplass og så på de store flinke guttene og pikene som runderte og gikk spor, mens Fryd måtte ha ullgenser på fordi det var kaldt og vått på lille valpemagen. Veldig veldig rart å tenke på at nå var det vår prøvedag.  Nok nostalgi: sporet gikk dritt fordi vi aldri fant det. Sporstart lå et stykke inn i skogen og vi måtte sitte igjen og vente på stien mens dommerne gikk i forkant inn i skogen. Fryd hyyyyyylte og bar seg og da vi etter en stund ble ropt fram hadde hun både hodet og alle fire beina fullstendig i himmelen; her skulle det runderes! Satte henne på spor og fikk faktisk et veldig fint oppsøk, meldte spor etter ca 30 m, men fikk beskjed om at det var feil. Begge dommerene var enige i at de også ville ha meldt spor på den utgangen, men det var altså feil spor event dyretråkk eller noe annet mrsmt. Vi ramlet litt sammen begge to og Fryd ble alvorlig usikker på hva jeg egentlig forventet av henne og gikk nå med et nesebor i bakken og et opp i luften samtidig som hun lurte veldig på hva menneskene på stien drev med. Tråklet oss framover til enden av oppsøket uten at hun slo noe særlig på noe spesielt. Jeg lot henne søke forbi den røde sløyfen før jeg snudde og søkte tilbake: taktisk førertabbe i første potens og på øverste hylle. Sporet gikk selvsagt ut ca 10 meter fra sløyfen. I og med at jeg ikke selv gikk helt ut av oppsøket stod jeg i sporet i det jeg satte på på nytt og Fryd fikk aldri sjansen til å utrede ordentelig. Ja, ja, det var et ærlig forsøk og vi kunne ikke bedre. Jeg ble ikke lei meg engang, selv om det var litt uventet å stryke på sporet - hun bruker jo å være så sikker.

Nå var det bare å kline til på runderingen, også runderingsløypen lå en ti minutters spasertur inn i skogen. Jeg var førstemann ut og fikk beskjed om å vente i et kryss til jeg ble hentet. Jeg ventet ventet og ventet kun i selskap av Norske Redningsmygger som ikke lot seg skremme av hyl og pip fra labrador/schäfer/apekatt-kryssning. Jeg begynte etterhvert å få bange anelser om hva de drev med der ute, har jo drømt vonde drømmer om terreng som begynner på t. Etterhvert kom prøveleder Trond for å hente oss fram til start og vi måtte igjen sitte og vente mens vi så på at Trond spiste ostemat, noe Fryd karakteriserte som et opphold i skjærsilden. Omsider kom nå dommerene, vi stormet fram til start hvor vi la oss i dødens posisjon: jeg koblet løs hunden og skjønte med det samme at jeg fikk rett i mine onde antakelser for her var det fert. O hvilken herlighet av fert, et eldorado av menneskespor, menneskeceller, menneskeflass, menneskesvette, mennesketing, menneske, menneske, menneske! Fra det øyeblikket var Fryd fullstendig løpsk, eller totalt ustyrbar som dommeren valgte å kalle henne. Jeg skjønte med en gang at her gjalt det bare å holde på humøret, bevare roen så langt det lot seg gjøre og ellers la det stå til. Jeg gjorde nettop det; var sta på mine tredve meter, Fryd føk nå ut og inn, hun syntes jeg sydde alt for tett og dro gjentatte ganger over midtlinja 10-15 meter foran meg på stien. Jeg ventet bare og sendte på nytt når hun kom tilbake og hun hadde ingenting i mot å gjøre jobben på nytt. Passeringer var det bare å drite i for da føk hun bare et annet sted, jeg måtte simpelthen ta henne inn og stille henne opp på hvert eneste slag hele løypa gjennom og jeg syntes hun var flink til å gå rett ut. Det var en morsom småkupert løype, men med flere stikryss og nittigraderssvinger som jeg syntes var litt vanskelig. Hørte på et tidspunkt at dommerne begynte å hviske litt  og hørte ordet "uheldig". Kjente et kaldt gufs nedover ryggen, men akkurat DA KOM  FRØKEN FRYDENLUND, VERDENS BESTE SNUSEPUS, LØPENDE LANGS MIDTLINJA MED BITTET, TENK BITTET AV ALLE VERDENS TING, SOLID PLANTET MELLOM TENNA! Det er jenta si det, mamsens beste venn - ingen figurant skal være ufunnet. Hun hoppet vakkert på plass (takk Øyvind for nødvendig pes, tror jeg brukte kvota mi med ulydighet denne dagen så det skadet ikke med en vakker melding) og vi føk på påvis. Måtte på et tidspunkt slippe lina pga fare for mitt ufødte barn, men vi fant da figuranten i lag. Og ja da, vi hadde gått over på det slaget hun burde ha funnet, but pytt, funnet er vunnet. Vi stormet videre og gikk nå inn i en periode hvor dommeren mente å av og til se et snev av samarbeid. Knotet oss gjennom noen stikryss. Fryds ekstase var nå ubeskrivelig, mororere skog hadde hun sjelden møtt og plutselig fant vi en fig til. Nok en gang satte hun seg så fint på plass med meldingen, men hun rev seg ut av bringkobbelet før jeg rakk å kneppe på linen så jeg måtte bare skrike melding og legge på sprang. Jeg trodde vi bare var på ca 600m, men skjønte at vi var i mål da vi kom inn fra funnet og dommeren sa at jeg kunne sende et slag til og så stoppe henne. Fryd var nå så vill og varm at hun regelrett spurtet ut, hun sprang simpelthen så fort hun kunne og kom i mål til en, etter min mening, meget velfortjent ball. Dommerne ble stående lenge og prate, jeg skjønte jo hva de pratet om, men klarte ikke å bli nervøs for utfallet. Stryk eller stå: For en hund jeg har, mammas lille gull. Hun startet på topp og gikk seg bare oppover. Vi brukte ca en halvtime og Fryd var ikke en gang andpusten selv etter å ha løpt hele løypa på kryss og tvers minst 1 1/2 gang med slag som liknet mer på 150 m enn 50 m. Halen pekte rett til værs hele tiden, øynene strålte fra start til slutt og hun var 150 % på jakt. Jeg synes ikke dette er så aller verst prestert av en hund som ennå spiser sko. Uansett utfall var jeg så glad og fornøyd, über maxi megafornøyd med min lille pille, og tok i mot en fryktelig lang formaningstale om uferdig rundering, manglende lydighet og styring med en lykkelig lykkelig attitude. Og så kom dommen: du har virkelig en jævlig god hund, øvelsen er bestått. BESTÅTT! Trompeter og fanfarer, BESTÅTT! Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at vi skulle stå på runderingen og stryke på sporet, men må jo si at jeg er en trillion ganger mer fornøyd med å stå igjen med sporet når vi først skulle stryke på noe. Dette var en deilig dag i regnet og Frydensnusp er virkelig en jævlig god hund, rett og slett den beste!

Søksprøvene fase 2 foregikk i Verdalen på HK. Vi måtte jo få tatt det hersens sporet før jeg ble fødeklar! Kjente sterkt på prøvenerver på veien opp mot sporterrenget, her var det nemlig ferist og slike fanghekker eller fanggjerder eller hva det nå heter hele veien opp. Mine mareritt om sau holdt nesten på å materialisere seg i et skrekkelig stort bæ, helt til vi kom fram og jeg kunne puste lettet ut ved synet av et strømgjerde; phu - her snakket vi store og ikke små fe. Jeg var førstemann ut og fikk beskjed om å gjøre meg klar. Gjorde som fortalt og stormet ivrig og andpusten fram til dommergjengen. Her fikk jeg en klar og myndig beskjed om å gå hjem og vente pent til dommerene hadde inspisert det hele. Au, dårlig start. Så stod vi da der på veien og blomstret før vi fikk beskjed om at nå var det vår tur. Pustet to ganger med magen, kneppet på lina og forsøkte å gjøre slik vi hadde trent på de siste ukene: spaserte først et par runder opp og ned på veien til hun begynte å sette nesa i bakken, tuslet så stille ut i skogen og ropte bare at vi var klare mens vi gikk mot oppsøket. Oppsøket gikk så fint, jeg ble så glad da jeg så at det vi hadde trent på i ukene før faktisk funket og tenkte at om vi stryker nå, gjør det ingenting. Vi fikk en kjempefin sporutgang og derfra gikk det straka vegen. Sporet gikk vekselvis på kubeite og blautmyr og Frydenlundt tråklet seg så fint fram mellom ku-ruker og myrpytter. Sporlegger hadde gått litt fram og tilbake for å finne en farbar vei, men Fryd jobbet superbra og plukket alle fire gjenstandene 100 % primært. Jeg var supernøye; la henne ned på hver gjenstand og pauset henne og merket med merkebånd før vi gikk videre. Vet ikke hvor lang tid vi brukte, men rapportene sier at det på et tidspunkt hørtes et primalskrik gjennom Verdal og ingen var i tvil om at vi stod ved slutten:)