Ja, her sitter jeg en lørdagskveld og studerer mine nymalte dørkarmer og svulmende clematis. Barn sover søtt, mann avgårde på fisketur og hund lekkert dandert på gulvet. Her hersker bare fred og ro og herlighet. Pussig liv jeg lever; er så opptatt med jobb, unge og oppussing at jeg ikke har tenkt på at det er HK i neste uke, snåle greier. Fryd  er lat, men glad om dagen. Det blir lite spor og rundering, men hun spiser lykkelig smulene fra Helles bord og driver iherdig konspirering med den lille. Helle er en ekta bondetælp som helst vil luke blomkarse og spise leca-kuler på balkongen hele dagen. Leca-kuler er ikke nevnt i boken "Mat for små barn" utgitt av Helsedirektoratet, så vi sier nei og løfter tålmodig avkommet bort fra blomsterpottene og vips så har pelsen hentet en lecakule som hun forventningsfullt legger foran Helle-lille. Det aner meg at dealen er noe ala: en leca-kule til deg - en brødbit til meg. De to er i alle fall super-buddies og henger sammen dagen lang.

Helle har av og til et logre-blåmerke i hodet, men ellers går det veldig bar med de to.

Fryd er like snill og søt i heimen som hun er vill og gal i skogen.

 

Det skjer ikke stort, vi går på tur i Østmarka og det er det. Fryd får svømme, apportere og være med på sykkel og fisketurer, men med full jobb og en bøtteknott blir det lite tid til trening. Vi får kjørt noen økter av og til, som oftest i skogbrynet bak heimen i to- eller trespann med gode venner. Jeg er godt fornøyd med Frydensnusp. Hun holder koken og gjør alt hun skal. Det blir jo mer aktivisering enn trening, men det er i alle fall greit å se at hun holder nivået og er samme gamle. Og selv om søkskondisen ikke er den samme, gir hun seg aldri og står på hele veien inn. Feks gikk hun et fem timer gammelt spor her om dagen, puslet fint av sted første strekket, men gikk av etter gjenstand nummer to - da var hun trøtt. Vi fant sporet igjen og gikk rett på tredje gjenstand. Jeg liker også godt at Bølla kan gå løs omkring mens Fryd sporer, det lar hun seg ikke affisere av. Vi runderer av og til, og hun går veldig bra hver gang. Jeg vet ikke hvor langt hun holder, for jeg kjører aldri lange økter siden vi trener så sjelden, men hun går veldig fint 400-500 m; store fine slag, fint driv og aldri kluss med meldingen. Jeg har kjørt med løsbitt en stund nå. Simpelthen fordi det er mye folk i skogen og hun kan dra langt. Noen ganger har jeg opplevd at hun har kommet med melding og så dratt på noen helsikes lange påvis som har endt uten funn. Det kan være hun har funnet en syklist eller jogger, men det kan også være bare tull. I og med at jeg ikke har kontroll på slikt, har jeg valgt å kjøre løsbitt så jeg ikke lager feilmeldinger. Samtidig får jeg mulighet til å øve innsitt med melding og terpe på litt mer ro i avleveringen. I går gikk vi en teig med to funn og begge meldingene var veldig fine. Nå er det jo ikke alltid slik at en atferd med fastbitt lar seg endre gjennom trening  med løsbitt, men vi kan jo se hva som skjer når vi setter på fastbittet igjen. Det er ganske kjipt å stadig trykke 3 når det er utkalling til aksjon og samvittigheten er svart. Men om jeg skal jobbe om dagen og være mamma om kvelden kan jeg simpelthen ikke springe rundt i skogen om natten. Dessuten må alt planlegges og koordineres fire ganger før jeg kan gå noe sted, så det er vanskelig å hive seg ut på aksjon. Vi får tro vi kommer sterkere tilbake og i mellomtiden får vi bare gjøre så godt vi kan.

Serverer noen bilder av Formuen, legg merke til den sorte snuten som tilfeldigvis henger rundt og hjelper til:)