Møtte på søndagens trening i tidenes sjabreste form. Slapp&dvask + fjernere enn vanlig. Holdt meg til mitt stalinistiske regime med lydighetstrening. Labbet rundt i store støvler og capsen langt ned i panna og fikk pes fordi hunden satt i klar-ferdig-gå-posisjon ved holdtene. So? Planlegger ikke lydighetschampionat. Er mer enn fornøyd hvis jeg kan få dyret til å befinne seg innenfor en meters rekkevidde i to minutter. Om hun sitter, kryper eller står er meg knekkende likegyldig så lenge hun ikke løper etter fugl. Fryd gikk med øra bakover og forstod overhodet ikke hvorfor hun ikke kunne springe bort til alle pølsemennene i stedet. Men etter noen korte økter gikk det da bittelitt bedre, spesielt når jeg fant fram tauknutene. Må rett og slett skjerpe meg og innføre minst fire av fem tiltak:

1. Begynne å belønne skikkelig. Kjøre korte økter med høy intensitet og full jubalong. Litt utopisk å tro at pelsen skal velge bort alle verdens herligheter i bytte mot en gammel pro plan.
   
2. Slutte å furte over at lydighet finnes. Bli blid og tenke på sol ute og sol inne. Helt urimelig å tro at pelsen skal oppleve fot-posisjon som sitt Soria Moria når master Elin går og småbanner med aggresjonsrynke i panna.
   
3. Aldri trene på steder hvor jeg ikke har kontroll på forstyrrelsene. Blir ofte direkte nervøs for konsekvensene hvis hun skal bryte foten og blir derfor halvt på vakt for at hun skal bryte + sur for at hun tenker på å bryte. Blir alt for ofte alt for mye nei og korrigering. Heller trene på steder hvor jeg føler meg trygg og glad.
   

Det var bare tre tiltak, men de gjelder som fire av fem.

Etter helgens strabasiøse trening fikk Fryden strekke på beina sammen med Janca og Hero. Hun vendte lykkelig hjem med en rød prikk på nakken. Så ut som et lite risp, men greit å få satt et sting så vi dro innom akuttvakten på NVH på veien hjem. Spurte dyrlegedamen høflig om hun kunne kikke på et skrubbsår på hunden. Tre minutter senere entrer Tusenfryd kontoret. Tilsynelatende helt uanfektet av sitt skrubbsår tar hun rennafart fra dørstokken og lander på bordet etter et luftig svev. ("Table-my favorite"). Vetten ser litt forbløffet ut og kommenterer at det var minsanten en sprek labrador, hyggelig å se en slik. Labradoren kvitterer med å logre seg selv på nesen ("Vets - my favorite"), men triller merkelig nok ikke ned fra bordet. 3 sek seinere står hun imidlertid med hodet langt inne i et skap hvor hun hjelper veterinæren med å finne fram ulidelig spennende duppedingser ("Things - my favorite"). Vi iler begge til i det Fryd tilbyr seg å bære litt på flasken med Turbogesic, vel vitene om at den lille flasken inneholder fludium til omtrent 1000 kr dråpen. Katastrofen avverges og en liten dose natt-i-natt seinere kan vi ta såret nærmere i øyesyn. "Skrubbsår" var nok å underdrive litt, det var en god flenge men takket være Dr.Bloms kyndige broderier våkner  Frydenlund opp like hel som før.  Dog ikke like  blid. Det sitter nemlig en faen på ryggen og biter og den skal VEKK. Jeg gir  henne beskjed om å la sine psykotiske forestillinger om  djeveldyr på ryggen være og det medfører en sitt ned aksjon hvor jeg får et blikk som sier: Hvem tror du egentlig at du er? Hvem jeg er, damen med godbitene vel - sitt ned aksjonen er umiddelbart avblåst.

Vel hjemme krabber Fryden straks opp i Mads sitt fang og forteller hele historien med langstrakte og veeeldig triste mmmmmmmmmmmm - aoooouuuummmm-hmmmmmmmmm. Såret blir ikke det grann bedre utover kvelden ettersom hun oppdager at klagesang kombinert med tilbakelagte ører og verdens tristeste bambi-øyne gir privilegier av typen ligge midt mellom matte og husse i sofaen og spise kake med krem. Hun fortsetter neste dag med å varsle sin snarlige død med triste strofer, men gnål to timer før vekkerklokka skal ringe medfører pussig nok ikke kake med krem. Fryd blir straks frisk og sovner igjen. I følge attesten til Agria vurderes sansynligheten for at hun vil gjenvinne sin verdi som kommende bruks-, jakt- og avlshund som god. Men jeg har selvsagt lært at det er farlig å trene lydighet i skogen

Før jeg skriver et en eneste ord må jeg få gratulere til alle store helter som nå kan spankulere rundt i gul vest og/eller bestod ukas harde prøvelser. Flott jobba!

Atter hjemme og sitter med en nystekt og nyspist croissant i magen. Ikke til forkleinelse for personellet på Haslemoen, men det var litt godt å komme hjem til Madsens stekte lammekoteletter. Tror jeg må ta en ekstra ferieuke for å trene meg ned for hvordan jeg skal klare å sitte på jobb i morgen etter å ha rundert i en uke er meg en gåte.

Ikke uventet har vi hatt en strålende uke og ikke uventet kunne jeg gjerne tatt en uke til. Fryd bifaller ved å stikke rumpa i været og gnage på en sokk. Vi har rundert hver eneste dag og ikke gått så mye som et fotspor. Jeg er litt i tvil om hvor lurt det var for frk. Fryd lå en smule høyt når vi kom litt ut i uka. Beina gikk som trommestikker, men hjernecellen hang ikke helt med i samme takt stakkar. Det er fint med en slik uke hvor man får jobbet såpass mye at hunden blir skikkelig sliten for det er jo da man ser hva man har å jobbe med.

Første økt startet vi med en gjennomgang av alle hundene for å se på hvordan de tok kontakt med en gruppe, lekelyst og om de ville ut i skogen etter kvistknekk. Fryd var overhodet ikke interessert i gruppa, nesa pekte ut i skogen og hun lurte veldig på når runderingen skulle begynne. Vi lekte litt med ball og så fikk hun stikke på en fig etter kvistknekk. Figurant mente at hun var overdrevent intens der ute. Jeg vet ikke helt hvordan tolke det. Fryden har aldri gått rett i belønning og når fig hadde hverken mat eller leker synes jeg ikke det er helt rart at hun ble frustrert og skrapte på fig før hun til slutt tok en pinne i munnen. Men absolutt noe å diskutere med lagets kloke hoder.

Neste økt jobbet vi med avleveringene. Jeg fikk straks diagnostisert norwegian-stiffness på midtlinja og fikk rundere med Anett som hund for å lære sideløp og snuing med hunden ved venstre side samt koordinering av venstre hånd for bittmottak og høyrehånd for ballkasting. Jeg fikk streng beskjed om å ikke bruke halsbåndet som et håndtak på Fryds rygg, hun skal sitte frivillig med kontakt og ikke stikke til skogs for påvis før jeg sier fra, innfanging av hunden er en dårlig vane jeg har lagt meg til. Som alltid når man gjør ting riktig selv, ble avleveringene meget bedre. Det er vanskelig å få skikkelig kontakt med henne når hun kommer inn. Selv når jeg leker med ballen har hun ett øye ut i skogen og jeg må virkelig jobbe med henne for at hun ikke skal stikke på påvis før jeg sier i fra. Lille lydighetstroll er vel et stikkord her. I nytt terreng så jeg også at utslagene ikke er ordentelig rette og som ventet duppet nesa i bakken.

Neste dag fungerte avleveringene veldig mye bedre og temaet var å ungå sporløsning. Hun fikk en dukk-opp hvor vi forsøkte å flytte figurant etterpå for at hun skulle få overværet der ute. Men pga ekstremt slurvete sending gikk det i dass, hun gikk på minnesbildet og fikk sporet der i fra. Det ble en veldig nyttig lærepenge for meg, jeg må være mye mer nøye når jeg sender henne. Hun fikk også gå noen tomme hvor jeg belønnet med ball når hun kom inn. Det kommer jeg til å fortsette med en stund for det var lett å se hvor mye mer styrbar hun ble allerede etter et par slag. Jeg syntes selv det kjentes mye bedre ut, spesielt avleveringene var godt å få til.

Trond mente nå at vi kunne strekke litt på henne og det gikk helt fint. Jeg synes selv at hun alltid går bedre når hun får gå en del tomt. Hun samler seg bedre og kommer mer inn i søksmodus. Dilemmaet er at utslagene går litt hit og dit og hun går ikke alltid dypt nok. Det handler jo om at hun ikke har lært ordentelig å gå rett ut på 50 m. Men det som gjør meg glad er å se at hun stiller opp selv om hun er sliten og går mer enn villig ut. Jeg må passe på å tilpasse rop og belønning etter hvor sliten hun er. Naturlig nok kommer hun mye lettere på innkalling når hun har gått en stund tomt og jeg må justere min entusiasme så jeg ikke trekker henne inn mot meg for kjapt, men heller får henne til å søke skikkelig. Gjerne bruke ball i starten, men tone meg ned etterhvert som vi går og veksle mellom godbit, ball eller bare ros.

Neste økt ville jeg starte med en del tomme for å få henne til å søke ordentelig før funn. Det gikk sånn passe. Det skorter ikke på motivasjonen, hun går villig ut i stor fart. Noen slag ble veldig flotte, men etterhvert kunne hun finne på å skrå veldig ut til siden og det varierte litt hvor dypt hun gikk. Mette ville at jeg skulle rope henne inn og korrigere når hun ikke gikk rett, men det synes jeg ikke vi fikk ordentelig til, rett og slett fordi innkallingen ikke er bra nok. Det må vi virkelig jobbe med. Hun ble pesete og slapp bittet ved innkomst. Her ser man, jeg som trodde apporten var så bra. Det er bare å trene på med apportering når hun er skikkelig sliten. Mettes råd var at jeg må være nøye ved sending så slagene blir nogenlunde rette, gjerne bruke terrenget som hjelp og passe nøye på så hvert slag blir slik det skal. Ergo tok vi tak i retningen. Hun fikk ingen dukkopper men funn på hvert slag og fikk for første gang i sine levedager gå rett i lek. Vi fikk noen vakre slag her med veldig fine overværsløsniger. Faktisk har jeg sett at sporlysten har blitt mye mindre gjennom uka. Siste slaget begynte hun å sulle, gikk for kort - for skrått og hang seg opp i å gå skrått ut framover slå bakover og så ta figurantens bakspor inn til meg. Gode råd fra Trond om hvordan jeg skulle rose, korrigere og sende henne gjorde at vi fikk det til og det ble et fint slag. På dette slaget fikk jeg stilt mao litt krav til henne noe Trond mente bare var sunt og hun stilte veldig fint opp på det.

Fredag hadde jeg en lys ide om å gå patruljegang og fikk en flott demo på hvorfor jeg ikke bør finne på slikt. Labbisen føk over hele Hedmarken, beina gikk i ekspressfart og det var veldig lett å se hvordan hun løp uten å jobbe. Hun klarte rett og slett ikke å følge opp ferten fordi det gikk så alt for fort. Det så vi også tydelig i neste økt hvor vi runderte igjen. Selv om hun hadde Irene i nesa på midtlinja strevde hun veldig med å finne og hun klarte heller ikke å påvise skikkelig. Selvsagt var hun sliten etter uka, men det er virkelig noe å ta med seg. Fryds fart er ikke alltid et gode. Jeg ble rådet til å kjøre en del funn framover og være veldig forsiktig med å bruke påvirkning. Hun bør heller få erfare selv at figurantene ligger rett ut. Jeg kan også variere på hvor dypt jeg legger figurantene så hun må ha med seg nesa fra start. Går hun skeivt bør jeg rope henne inn og sende på nytt til det blir rett.

Vi avsluttet uka med å gå en praktfull fri fra fot (dommeren kommanderte springmarsj og hunden stakk som en pil over fotballbanen) og jaktstart etter løpende hund på fellesdekken. Men apport av sko og veldig rar varmepakning klarte vi fint og innkallingen gikk også fint. Jeg har satt meg selv i lydighetskarantene fram til vi har appellen i boks. Det har også så utrolig mye å si for runderingen vår at jeg får bedre kontakt med henne så jeg tror ikke vi taper på det. Jeg har også lyst til å kikke litt grundig på belønningen før vi starter å rundere igjen. I og med at hun har lett for å springe mer enn hun søker, kan det jo hende at figurantsuget ikke er som det skal. Skyldes tullspringingen sikringsbrudd pga overhoppheting og lykkerus kan det jo også være grunn til å justere belønningen, spesielt når hun begynner å bli sliten. Det finner vi ut av.

Jeg føler at vi har kommet et godt stykke på vei og jeg tror jeg har grunn til å se lyst på fremtiden med frk. Fryd. Jeg har et  veldig godt utgangspunkt i henne og hvis vi klarer å trene riktig tror jeg det kan bli veldig bra. Jeg må bare passe på og være mye mer nøye med hva jeg gjør og holde ordning&reda for det har lett for å ta litt av. Men nå: nå skal vi sove!