Dagen startet med en bil på felgen. Æsj, blir alltid satt ut av sånne bilgreier fordi det alltid koster en halv månedslønn og tar minst en halv arbeidsdag å fikse. Hell i uhell (eller årsak til uhell?), hadde jeg parkert like utenfor Ila dekkservice, og ved hjelp av en burk punkteringsskum var bilen snart i kyndige hender. De kyndige hendene poengterte at punkteringsskum var kun bortkastede penger pga det satt en spiker i dekket. Sikkert riktig det, men hva skulle jeg gjøre, da? Bære bilen? Jeg var jo selvfølgelig ikke kvinn om å få løsnet de hersens mutterne som holdt det flate dekket fast. Og hvorfor streve med slikt, egentlig når det finnes ditto spesialkompetanse rett rundt hjørnet. Historien endte på beste vis; dekket ble fikset for totalt kroner 298 (inkl. "unødvendig" skum) hvilket faktisk er langt unna en halv månedslønn, selv for en stipendiat. Fiksingen tok bare fem minutter - hvilket er et stykke unna en halv arbeidsdag - selv for en stipendiat. Strålende fornøyd med tingenes tilstand og det bar til skogs for å trene. Vi gikk på aksjon på mandag, derfor ville jeg fylle på motivasjonen hennes med funn i teigen. Fryd går veldig fine teiger om dagen; hun jobber akkurat passe stort ved at hun drar avsted men viser seg/tar kontakt med meg omtrent hvert minutt. Farta og intensiteten er det ingenting å si på. Vi fant først en soppplukker. Vi så ham begge et stykke unna og jeg så at hun ble litt usikker og kikket litt på ham; det var en diger kar som gikk på underlig soppvis. Derfor tok jeg henne inntil meg en stund og lot henne sitte litt og høre på at han gikk omkring 100 m nedenfor oss, jeg ville jo ikke risikere at hun definerte ham ut. Noen kvistknekk senere var hun veldig keen på å komme avgårde og vi fikk en kjempefin melding. Veldig bra å få trent på folk som "ikke er med". Vi fortsatte i fint driv, Fryd gikk i store buer foran meg. Om terrenget passer, faller hun ofte inn i et slags runderingsmønster når vi går teig. Det er jo høvelig og jeg fosrøkte å teste ut hvor mye jeg kan styre henne i terrenget med skuldrene mine. Det var kjempelett å snu henne på 30 m avstand ved å bare vri litt på meg. Vi gikk omlag 20 min før fig. Jeg så at hun slo på Tore, og hun kom for å hente meg slik hun av og til gjør i teig. Jeg lot som jeg ikke forstod og fortsatte bevisst med mitt; her trenger hun faktisk litt mer selvstendighet. Fin melding og super belønning med KOng Bubba.

Søndag trente vi på Stallerud. Ønsket meg samme opplegg som på torsdag med tråkk første del av løypa og figurant i jomfruelig terreng for å lære henne at det godt kan ligge en fig utenfor alle sannsynlige hundenesemerker. Fryd føk som en villmann omkring og jeg begynner virkelig å bli lei, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å få kontakt med trollet. På vindsiden blir hun borte vinter og vår når det er fert i terrenget og hun kommer gjerne inn fra motsatt side, på lesiden bruker hun sporet aktivt og brekker av på spor. Det er jo smart og effektivt og selvsagt et luksusproblem, men rundering er altså ikke teig og det er kjipt å stå på midtlinja uten hund. Jeg har forsøkt mye forskjellig og ingenting ser ut til å funke 1) stoppe henne, korrigere - har null effekt, 2) la henne være litt vill og varm - gjør at hun holder lenge, men det ser ikke ut til å løse problemet selv om samarbeidet alltid blir litt bedre etter noen hundre meter. Jeg begynner også å lure på om hun faktisk selvforsterkes av å få springe rundt og sniffe høyt og lavt, 3) belønne på midtlinja fungerer sånn halvveis, 4) ikke belønne på midtlinja men belønne gode slag med å la henne få gå - hvordan skille gode og dårlige slag når hun allikevel belønner seg selv og stikker over på eget initiativ, 4) få figuranter og ikke gi figurant før hun går bra - mistenker igjen selvforsterkning + vanskelig å få lagt ut så det blir god effekt, 5) mange figuranter for skikkelig styring - nada effekt pga pelsen skjønner utmerket forskjell på tomt og fullt, problemet med gigaslag blir værre når hun slippes løs igjen pga hun har fått økt tro på at det er noen der og da kommer hun i alle fall ikke tilbake 6) tomt i tråkka terreng og funn i jomfruelig for å lære henne at det er liten vits i å endevende hele skogen pga liten indikasjon på folk. Hun hadde ingen problemer med overgangen fra tråkka til utråkka denne gangen, men selvsagt fant hun fig på spor selv om han hadde gått ut i en gigabue. Flott at hun fikk belønning for å være ulydig og dra over på eget initiativ for å plukke opp et spor i fra intet etter at hun virkelig hadde lett og lett og strevd og strevd med alle sporene flere hundre meter + løpt skogen på kryss og tvers, det lønner seg for hunden å stå på sitt...  Kan ikke skjønne annet enn at jeg må tråkke hver pokkers gang og legge opp til sikre overværsløsninger hele tiden, det er jo lett i Maridalen (not). Jeg har vært søple lei av rundering i månedsvis, men nå - nå gidder jeg virkelig ikke mer. Taktikken nå er å la problemet løse seg av seg selv ved simpelthen å gjøre noe annet.

Fryd gikk fra 24-7 i Hol-Nirvana til absolutt stillstand i Tigerstaden. Grunnen er at jeg den siste uken har vært gravid. Det startet så løfterikt på torsdag hvor jeg innredet hjemmekontor og så fram til ekstrem produktivitet kombinert med verdens største klesvask. Skrev da også nesten 3000 populærvitenskapelige ord til studenttidsskrift og var svært så tilfreds med meg selv. Pauset med en dugelig tur i marka og kom hjem usedvanlig sliten og ganske så røten. Skyldte på varmen og avviklet hjemmekontor til fordel for sofatilværelse hvor jeg fordypet meg i gravidelitteraturen. Hadde kommet meg halvveis gjennom den deprimerende listen over plager og komplikasjoner i svangerskapet da det slo meg at det nok er mye sunnere å henge i ei sporline gjennom svangerskapet enn å lese gravidelitteratur. Leser man om lus, klør man jo ofte littebitt, og selv om jeg ikke kunne oppdage en eneste liten åreknute begynte jeg faktisk å få vondt i ryggen. Desuten er jeg litt småskeptisk til kvaliteten på disse bøkene. Her er feks et godt råd mot hyppig vannlating: "Du kan også forsøke å redusere på inntaket av kaffe, te og alkohol som alle er vanndrivende drikkker." Seriøst? Det var jo i alle fall oppløftende. Jeg trodde mine dovaner var håpløst overlatt til det faktum at ungen liker å bruke min blære som sin sittepute, men jeg kan altså minske problemet ved å drikke litt mindre øl. Hm, skeptisk. Jeg må innrømme at jeg feiret vår godkjenning med en slurk Jäger-Te på HK, men jeg synes det er litt pussig at den slurken skal være ansvarlig for 15 toalettbesøk/time en måned senere. Hver gang jeg reiste meg fra mitt puterike, gjorde det da også skrekkelig vondt i ryggen og etterhvert også i magen. Magen bulte ut i alle retninger og jeg kunne formelig se og høre den vokste. En jakke som passet fint på morgenen var vitterlig nokså snau på kvelden! Scary! Dette var hverken nært, fint eller vakkert, ingen boblende følelser i magen som små sommerfuglvinger som slår. Følte meg mer som fødekvinnen i Riket. På et tidspunkt var jeg faktisk litt redd for at jeg fødte, men kom fram til at det ikke gjorde så vondt + jeg hadde ingen rier gud skje lov, så det måtte heller være ungen som este opp i varmen. Stå var vondt, sitte var vondt, ligge var vondt, gå var vondt, bøye bena var vondt, strekke seg var vondt og det hjalp ikke en gang å spise is. Forsøkte å trøste meg selv ved å resitere diktet Visst gjør det vondt når knopper brister for meg selv, men det hjalp ingen ting fordi jeg ikke husket diktet. Brukte derfor mye av helga til å finne levelig stilling til å oppbevare kroppen i. Kom fram til snegleposituren jeg så kreativt innstuderte i dramatimene i 6. klasse på Bokemoa barneskole. Tenk, all kunnskap kommer til nytte en vakker dag. Ikke et vondt ord om den norske skole; man lærer kanskje ikke å regne så bra, men man lærer å overleve. Søndag våknet jeg med blåmerker over hele magen og en skikkelig dump, som med bare litt overdrivelse nok kan kalles et slags hull, over navlen. Ingen smerter i ryggen og knapt nok vondt noe sted. Bare skikkelig stiv og støl i magen, betraktelig større på midten, vondt å skifte stilling, bøye seg og bedrive troppsturn, men jeg kunne utmerket godt vagge ut på en tur i gatene. Nytt ganglag dog og lettere slitsomt var det. Mandag var vi på vanlig rutinekontroll hos min fastlege som er en blanding av Trond Viggo Torgersen, Dr. Phil og Yoga-guru, lett krydret med innslag av vanlig vimsete, glemsom og hyggelig almennlege som skriver gode helseråd på gule lapper. Han kunne konstantere at Nora har brukt helgen til å ta et svalestup ned i bekkenet hvor hun har landet med hodet først. På sin ferd har mitt antatt storvokste avkom gjort baklengs salto med dobbel skru, hoppsan heisan, trippel svisj, piruett rundt egen akse og dobbel russer slik at jeg fikk en og annen muskelbrist i magemuskulaturen. Siden jeg til daglig bruker denne muskulaturen til å holde kroppen i nogenlunde oppreist stilling, var det ikke rart at jeg sleit litt meg gangen og trivdes best som snegle. Au, men ikke livstruende (og selvsagt litt pinlig å få så grundig juling av et menneske på 1000 gram...) Dr. Torgerensen-Phil konstaterte at alt stod bra til med mor og barn, lovet meg og Mads evig liv og spådde oss til å bli en lykkelig liten kjernefamilie. Ble sendt hjem med et fast håndtrykk og gul lapp der det stod at neste gang noe slikt skjedde kunne jeg godt ringe ham, legevakten eller føden. Neste gang? Skal det bli en neste gang? Jeg håper at Nora borer seg godt fast der nede i bekkenet, for jeg ønsker meg ikke flere slike snuoperasjoner. I følge min huslege, atferds-stipendiaten, er sjansene for at hun blir liggende opp ned ganske stor, hvem vil vel ikke velge seg en tilværelse der man kan sprelle fritt med bena? Basert på helgens sviktende form + min nye intensjon om å trene bare 1-2 dager i uken, bestemte jeg meg egentlig for å droppe tirsdagens trening. Men muskelbrist heler seg på null komma svisj, dumpen og blåmerkene ble raskt til harde klumper, jeg kunne utmerket godt bevege meg, og da treningen ble flyttet til skogen utenfor kontoret ble fristelsen for stor. Ergo fikk Fryd sjansen til å rundere. Vi tråkket første del av løypa. Jeg glemte å sette på mitt nye lille leketøy; Garmin Foretrex 101 som skal hjelpe meg å holde orden på vimsens were-abouts, det var dumt for det hadde nok blitt en interessant sporlogg og det hadde vært gøy å se hvor langt hun faktisk løper på en 400 m. Fryd løp hit og dit, hun hører overhodet ikke på meg og ballen betyr null og niks så det er ikke så lett å belønne henne for tendens til samarbeid heller. Det som ser ut til å funke best er å bare la henne sluke en Frolic i farta hvis hun sveiper innom meg. Hun vekslet mellom å gå grisedypt eller brekke av litt tidlig på et av sporene. Hun springer fort og lar seg sende på nytt med like stor entusiasme når jeg først får tak i henne, så det er jo bra. Andre sending går hun alltid rett ut, da har hun jo sjekket at det ikke er noen til høyre eller venstre og kan godt gjøre litt sånn som jeg vil ha det også. Etterhvert kom vi over i jomfruelig terreng og da begynte hun å gå litt trangt, stoppet litt opp og så på meg, og stemplet litt. Dette var svært ulogisk i Frydehodet - her kunne ingen være. Men det var det. Hun fikk sin fig med en ganske hastig melding og så var det slutt på moroa for den dagen.

 

Det er ikke så gøy å rundere når jeg og hunden er på hvert vårt lag og tøtta har blitt noen hakk for selvstendig på ofseleg kort tid. Tydelig at vi har tråkket alt for lite. Framover må jeg vel bare trene, trene og trene på syyystemet; alltid være nøye med figurantplasseringen og passe på at hun aldri får noen når hun tullspringer. Tror ikke dukkopper er løsningen, men heller la henne selv erfare at det er noen der jeg peker og at det faktisk også kan være noen der hun selv aldri kan tru at nokon kan bu. Og så må vi bli flinkere til å tråkke...

 

På veien hjem ringte Anders Utkalling. Jeg sa først nei pga følte meg svært gravid og hadde vondt i magen etter treningen. Men etter litt tenking kom jeg på at jeg ikke er så gravid og jeg fikk jo hvilt magen på veien opp, så jeg ombestemte meg og dro avsted. Mannen ble funnet rett før vi kom fram, merkelig følelse å tenke "takk og pris" etter å ha kjørt en time i mørten. Kom hjem etter leggetid for småpiker og da jeg holdt på å ta Fryd ut av buret ramlet det plutselig en dame over meg bakfra, stønnet høyt (stein som en åme) og forsøkte å krype inn i bilen. Fryd ble kjempeglad for besøk i bilen. Ut i fra hissige mannsrop i mørket å dømme, lot jeg damen krype inn, smekket igjen luken og lot overfallet bli av hundelig karakter. Når mannen hadde brølt seg et godt stykke ned i Darres gt slapp jeg hund og kvinne ut, kvinnen sjanglet videre på sin ferd i motsatt retning av brøleapen og jeg lurte på hvordan noen kan finne på å kjøpe seg noe annet enn en vennligsinnet labrador:)