• bli uvenner med instruktøren (anså strengt tatt som lite sansynlig)
• gå ut et 30000 m langt spor helt utilsiktet. Anså dessverre dette som ikke helt usansynlig og utstyrte meg derfor klokelig med ikke mindre enn fire kart over området tekkelig liggende i ditto kartmappe med blyant, har diltet før må vite. Dog uten kompass (hvor er kompass?), diltere går som kjent mest på gefhülen. Frykter at kompass er solgt til Nicos auto sammen med Dropset (fillern, skulle forlangt 5050 kroner for bilen). Må gjenfinne kompass før eventuell godkjenning en gang i det fjerne. Som kompensasjon for manglende kompass hadde jeg dog medbrakt grisedyr GPS, de sier at det er minst like bra. Husket også på ekstra batterier til herligheten, oi! I tilfelle rottefelle hadde jeg også med heftet med Kjentmannsmerket postene, hvis behov for å skape ekstra goodwill og vise vilje til læring.
• ikke finne egen hund i teigen (kan absolutt skje at jeg og hund befinner seg i hver sin teig)
• snu sporet bak fram eller rundere opp ned. Det første er lett og høyst sansynlig, kalles på fagspråket for bakspor og gjør at du rykker tilbake til start i stedet for å rykke fram til mål. Rundere opp ned tror jeg er vanskeligere å få gjort helt utilsiktet. Dog kan man lett komme til å sette bringkobbelet opp ned og det er innmari dumt når hunden skal melde. Ergo - måtte for all del ikke sette bringkobbelet opp ned.

Jeg møtte opp strålende fornøyd med at jeg hadde husket så mange kart, var i grunnen strålende fornøyd med det meste. Til og med klærne var jeg fornøyd med, inspirert av Tante Grønn. Selv om jakken var skitten og skoene ikke pusset, var jeg korrekt antrukket i tre lag helt i tråd med hva vi lærte om bekledning på grunnkurset. Jeg kunne i alle fall ikke stryke pga feil klær. Hadde også med Järven duk for å bevise at jeg kan være ute en vinternatt i tilfelle behov for ekstra goodwill. Videre hadde jeg medbrakt tynn saft på flaske, Real turmat + thermos med varmt vann, også helt i tråd med hva vi lærte på grunnkurset så jeg kunne heller ikke stryke pga feil mat. Hadde, i tilfelle behov for ekstra goodwill, også med sjokolade til hele laget.

Fryd var også strålende fornøyd med tingenes tilstand. Ytterst opplagt ettersom hun den siste uken hovedsaklig har blitt oppbevart i bil, noe hun tro det eller ei har vært rimelig tilfreds med. Det ser ut som hun hibernerer en smule under løpetid og trives med en tilværelse som Tornerose. Konsentrerer seg om å ligge helt stille og produsere utrolig store mengder tiss som hun utposjonerer på utearealene med så kort avstand mellom hver markering at det nesten kan kalles en dusj. Forsøker sågar å lage følg-meg-striper ved å gå og tisse samtidig. Det er jo fånyttet da stripen bare blir en liten meter. Jeg har rådet henne til heller å lage en pil, men det har hun så langt ikke gjort. Hm, ser at denne blogen begynner ta en helt ny vendig med hovedfokus på tiss og bæsj. Det er jo langt utenfor manus. Denne blogen handler jo om "hvordan snuble rundt i skogen og tro at du trener redningshund". Anyway - Ukas arbeid B:

Vi møtte altså opp strålende fornøyd i fine klær. Smugleste programmet mens vi ventet på instruktøren og fant ut at uken skulle handle mye om spor, ergo gikk vi i gang med rundering og melding på gjenstand. Fryd fikk først en fig for å komme i modus. Sendte fig ut med løsbitt og trodde jeg hadde strammet bittet skikkelig opp, men lille iherdige kom inn med fastbittet - flott melding. På neste slag lå en diger sekk godt synlig fra midtlinja. Jeg sendte rett på, Fryd snuste på den og definerte den som ut. Tok seg en runde, jeg kalte inn og sendte på nytt. Nå var hun helt klart ferdig med sekken, men på veien inn snublet hun over sekk nummer to som hang i et tre. Plukket fint opp løsbittet og fikk et hurra fra meg. Fin melding og vi løp om kapp på påviset. Gikk litt tomt. Jeg var ikke fornøyd, syntes hun gikk for mye skrått og at hun ikke var like lett å sende som vanlig, litt tung i stussen. Vel, vel, kan vel ikke forlange all verdens fitness når hun er høy-hormonell og helst vil ligge i hi og vente på sin prins. Men hun meldte helt glimmers på ny sekk som lå på 300 m omtrent. Hun valgte å bruke fastbittet selv om det lå et løsbitt på sekken. Trenger noen tjo og hopp økter, tror jeg, med jobbing på retning igjen. Har jo kjørt ganske mye tomt og langt nå en stund så sikkert greit å gå noen skritt tilbake. Det positive er at hun nå ser ut til å jobbe mye mer konsentrert enn det hun gjorde før. Hun har jo hatt en tendens til å springe mer enn hun søker og finne litt på flaksen, men i det siste synes jeg hun har blitt mye mer skikkelig i søket sitt. Om det da går litt på bekostning av retningen en stund, synes jeg ikke det gjør så mye når hun ikke svimer, men faktisk jobber omkring og søker ordentelig.

På slutten av dagen fikk vi et spor på 3-4 timer. Strevde litt med oppsøket. Meldte først spor og fikk feil, meldte på nytt spor og fikk feil. Gikk hele oppsøket og gikk så tilbake, meldte spor og dro avsted. Dette var et lurt spor; sporlegger hadde gått 20 m inn i skogen og så vinkelt 90 grader og gått parallelt med veien. Gjett om vi suste av i den vinkelen! Føk 50 m inn i skogen og kom til en sti, Fryd sjekket til høyre og venstre og valgte å krysse stien. Men hun var definitivt av. Jeg lot henne streve en stund, trodde selvsagt at hun gikk av i forbindelse med stien og tok henne tilbake til et punkt like før stien hvor jeg mente vi hadde spor. Satte på på nytt, men fikk ingen løsning på det. Det var jo selvsagt fordi sporet ikke gikk her, vi var allerede av på dette stedet. Strevde lenge, tok henne så helt tilbake til sporstart, men nå var Fryden kaputt og det ble bare tull så jeg avbrøyt. Nyttig lærepenge. Må gå mer oppfinnsomme spor og må få mer konsentrerte starter, vi lot oss lure begge to.

Vel, vel, jeg synes vi klarte oss greit denne dagen. Vi må trene på gamle spor. Det mest dramatiske som skjedde var at jeg fikk en kvist i øyet, ellers ingen fatale tabber. Kom hjem skikkelig signe, Fryd så sliten at hun sovnet på teppet selv om vi hadde besøk (i alle dager).

Dag to foregikk på Hønefoss. Denne dagen var viet spor i alle varianter. Vi fikk prøve oss på oppsøk fra bil, oppsøk fra gjenstand, langt oppsøk og et veldig morsomt spor på ulike underlag. Biloppsøket klarte jeg nesten å tulle helt til. Jeg satte først Fryd på, hun dro langs bilens venstre side og slo litt nølende på et spor innover i skogen. Snudde og tok seg en runde rundt bilen, jobbet litt rundt omkring før hun trakk voldsomt over veien. Jeg holdt igjen av alle krefter, jeg visste nemlig at det nylig hadde passert en dame på veien og var sikker på at Fryd slo på feil spor. Når FRyd lå så hardt i selen at hun gravde striper i grusen med framlabbene ropte plutselig Fredd: "Elin, hvorfor lar du ikke hunden din gå der?" Ok, shame about the handler. Vi suste over veien og inn i skogen, fant en sekk etter 50 m og Fryd suste videre og fant sporlegger som stod på veien:) Nyttig å få slike oppgaver der man tror man vet mer enn hunden:)

Vi fikk så et oppsøk fra gjenstand. det gikk brillefint, Fryd snuste litt på stolen, sjekket bakspor og tok sporet helt fint.

Det lange oppsøket gikk også fint med forstyrrelse av andre hunder som gikk ved siden av. Måtte gå med ganske kort line for at hun ikke skulle løpe bort til de andre hundene, men hun er lett å lese når hun slår. Også nå sjekket hun baksporet før hun snudde og tok sporet veldig fint. Men hun har virkelig begynt å gå fort i det siste... Etter noen hundre meter gikk sporet ut i et sandtak som var veldig morsomt å spore i. Det blåste friskt og en hest hadde krysset sporet. Fryd gikk fint først, men mistet sporet i en vinkel. Jobbet seg rundt i sirkel, men klarte ikke å ta det opp. Jobbet rundt og rundt en stund før hun på egen hånd gikk tilbake til skogen og tok opp sporet der hun hadde hatt det. Så jobbet hun langsomt og supernøye med overgangen skog - grustak, knakk til venstre med det samme og utredet nøye langs en stor jordvoll. Sporet gikk ikke her, men det blåste så sterkt at det helt sikkert har blitt liggende mest fert langs jordvollen og det var vanskelig å gå sporet midt ute på plassen. Plutselig skjønte FRyd at hun kunne faktisk støtte seg på sekundærsporet. Hun konsentrerte seg om kanten av jordvollen og inne i mellom var hun nedom primærsporet og duppet nesa i fotsporene. Hun vekslet mellom primær og sekundærsporet på en måte som var helt rå å se på, jobbet veldig systematisk og konsentrert og det var gøy å se på hvordan hun utredet sporet etter vindforholdene. Der sporet lå i le brukte hun primærsporet, der det blåste skikkelig gikk hun sekundært langs en kant og brukte primærsporet som kontroll. Flinke, flinke gjøken min! Hun fant et pipedyr primært, ytterst fortjent og fikk pipe litt på det. Sporet fortsatte på sand, men gikk nå helt i le langs en vei. Nå var hun fortrolig med underlaget og gikk helt supert. Gikk inn på en sti og gikk noen meter før hun snudde seg og så forundret på meg: "Skal jeg virkelig gå her?" (Fryd er vel ikke akkurat bortskjemt med spor på sti). Joda, det skulle vi og hun tøffet i vei. Taklet en kryssing helt eksemplarisk og intensiteten økte ytterligere fram mot slutten som var en liten bamse. Men et spor tar aldri slutt og før jeg fikk sukk for meg sporet FRyd videre på egenhånd mot bilene i vill fart. Fikk ropt henne tilbake etterhvert og feiret vårt beste og morsomste spor i livet med et stort stykke sjokoladekake (Fryd feiret med en stor kopp velfortjent vann!).

 

Vi forbereder oss etter beste evne til de kommende prøvelser. Neste punkt på programmet er feltsøk, ergo la jeg i dag to felt til trollet. 30 X 30 m med fire gjenstander i hvert. Fryd ble varm og vill da hun kom ut av bilen og fikk ferten av feltet, men jeg hadde pønsket ut et stalinistisk opplegg. Jeg har nemlig bestemt meg for å kreve lydighet av dyret og i dag bestemte jeg at i øvelsen felt inngår fotgåing når hundedyret ikke er i søk. Fryd gikk fra varm og vill til gal og ør når hun ikke fikk storme til skogs og hun skjønte nada av sin nye strenge regent. Men om hun ikke skjønner hva som skjer, får hun pønske det ut. Jeg holdt igjen i båndet og lot henne surre rundt seg selv inntil hun fant på å sette seg. Kommanderte da fot og gikk fram til henne. Hun kastet seg selvsagt fram i båndet og dro som et villdyr mot feltet. Jeg stoppet på ny og ventet henne ut til jeg fikk en sitt og Fryd fikk som belønning en sjanse til å gå mot feltet. Tror det heter Premacks prinsipp på fint: Jada, lille venn, du skal få søke felt, men først må du gjøre som jeg vil - gå litt fot nå. Blir så fantastisk fornøyd med meg selv når jeg bestemmer sånne strenge ting og gjennomfører vennlig men bestemt, føler meg som en blanding av Gud og Juni Lunde; kjennes digg! Etter noen slike runder, begynte Fryd å fatte poenget og etterhvert kunne jeg kommandere fot og vi fikk det faktisk rimelig bra til og kom fram til start i noe som liknet på ordnede former.

Det lå en liten fjellknatt midt i feltet som gjorde at jeg ikke så hunden hele tiden. Jeg sendte langs den ene kanten av feltet, hun gikk rett ut og jeg fikk hunden i retur med en skinnfille i kjeften. Skjønte at hun nok hadde gått helt ut og så trukket mot høyre. Belønnet og sendte på nytt på neste gjenstand som lå på toppen av fjellknatten. Fryd gikk utenom fjellet og forsvant atter mot enden av feltet. Tok en fenomenal runde og dekket et "felt" tilsvarende tre ganger mitt felts størrelse og fant en ledning som lå nesten på grunnlinja på sin vei tilbake til meg. Slapp på veien inn pga var andpusten og hater den ledningen som er skikkelig kjip å apportere, den der må vi trene mer på. Sendte omtrent rett på tredje gjenstand. Fryd forsvant bak fjellknatten og ble borte en stund. Returnerte i vill fart og stupte inn i hånda mi for å avlevere gjenstand. Jeg kvitterte i samme sekund med tauknute, perfekt timet for perfekt avlevering av...!!!!!!!!!!!

Jeg vil med dette tillate meg å si TAKK SKAL DU FAEN MEG HA, til deg som gjorde ditt fornødne et sted i Maridalen en dag i september. Det er faktisk en meget fornuftig grunn til at et sivilisert samfunn lar kloakken gå i rør. Siden du er så finslig at du drar med deg do-papir på skogstur skulle jeg ønske at du også kunne tenke litt på dine omgivelser neste gang du kjenner behov for å la lyngen kile i rumpespreken og grave ned det du gjør. JEG har nemlig en hund som spiser dritten og apporterer papiret! Og det er ekkelt nok i massevis, men bikkja er faktisk også troende til å spise papiret og apportere dritten, og det er i alle fall ikke gøy! (Dersom noen av mine lesere skulle snuble over en tauknute på nevnte sted, vil jeg råde dere til å la den ligge). Æsj, æsj, æsj! Vi tok et felles dukk i en diger søledam. Fryd fikk påtvunget en munnskyll og jeg skrubbet håndflater etter beste evne. Tøffe jenter gråter som kjent ikke og fullføre skulle vi. Fant neste gjenstand greit. Oppdaget at det var utrolig vanskelig å lure dyret opp på fjellknatten i et fornuftig tempo. Hun gikk opp, men brukte så fjellknatten som springbrett og misset dermed liten skinnbit som lå på toppen av fjellet gang på gang. Til slutt gikk jeg inn i feltet selv og etter ørten forsøk fikk hun med seg siste gjenstand.

Så var det tilbake på fot for transport opp til neste felt. Det gikk forbausende greit. En stund. Så stakk hun og det grundig. Juni Lunde ropte "Fryd" med lystig røst til ingen nytte og nye Ali Baba Hitler fortsatte med et rungende "NEEEEEEEIIIIIIIIIII!
 FRYYYYYYYYYYD! AAAAAAAARRRRRRRRRGGGGGGGG! KOM!!!!!" Jeg ville for alt i verden hindre henne i å ta feltet på egenhånd. Styrt av svart lengsel fór Fryd avsted og rakk å løpe omtrent 50 m mens Ahmed Hitler gjorde Maridalen utrygg. Så stoppet hun brått og så fredelig på meg: "Sa, du noe kjære?" "Ja, jeg sa kom hit!" "Kan jeg vel, " svarer Frydenlund og sprinter tilbake med flagget til topps. Albert Åberg Hitler lot dyret ligge igjen som straff og gikk selv inn på grunnlinja. Ropte hunden inn på fot og det fungerte aldeles supert. Sendte hit og dit og hunden løp og hentet tre gjenstander på straken. Misset en gjenstand øverst i venstre hjørne og jeg bestemte meg for å gå langs to kanter og sende fra øverste høyre hjørne for å få sendt henne rett på gjenstanden i motvind. Spaserte hele strekningen med hunden vakkert på fot. For en fryd og en glede! Hjelper tydeligvis å av og til transformere seg til Astrid Lindgren Hitler. Fant så siste gjenstand lett som en plett og vi avsluttet leken i god stemning.

Vi trenger å trene. Hun går jo ut som vinden, men:

• går akkurat der det passer henne
• bruker mye spor. synes det er smart å følge sporet rundt hele feltet
• lar seg overhodet ikke dirigere hverken hit eller dit

Hva er lure greier? Bare kjøre motvind? Ikke tråkke feltet så hun ikke kan gasse seg med spor og heller kaste ting ut i jomfruelig terreng? Flere gjenstander på linje i motvind så hun alltid må gå der jeg peker? Bare en gjenstand i feltet så hun aldri får løsning på Maridalen-rundt-varianten? Gjøre en skikkelig jobb med fløyte og slikt så hun kan dirigeres omkring som en radiostyrt bil? Synspåvirkning? Tiny tiny instruments som gjenstander så hun må konse skikkelig for å finne? Hm, må gå i tenkeboks.

Møtte på LO-hytta i Sørmarka hvor vi fikk gleden av å overvære at Åshild og Noja som sporet seg inn til vesten! Gratulerer! Fryd fikk også gå et morsomt spor på plenen hvor det var masse overtråkk. Hun gikk kjempefint; lav nese og skikkelig trøkk. Jeg trodde på et tidspunkt at hun hadde byttet spor og dro henne av, men når jeg snakket med sporlegger etterpå skjønte jeg at snusepusen hadde hatt rett hele tiden. Gikk fint å sette henne på på nytt etter at jeg hadde tullet det til. Sporet gikk fra plen over på en liten grusplass og deretter over på plen igjen; gikk brillefint. Gikk over siste vinkelen og strevde litt med å ta opp sporet igjen. Gikk supert siste biten og belønnet med fire Frolic.

I går leste jeg godkjenningsprogrammet og oppdaget at man kan få figurant i tre på B. Jeg er veldig takknemlig for at vi ikke fikk fig i tre på vår prøve! Fryd har jo aldri sett en figurant i et tre så i dag var det tid for å inkludere den slags i leken. Jeg så ikke hvordan hun jobbet på fig, men hun hadde vistnok tatt ham på synet så strøket forbi, snudd og gått tilbake og til slutt oppsøkt fig. Meldte med løsbitt i dag og meldingen var veldig fin. Jeg har jobbet litt apport på tur i det siste og ser at jeg har igjen for det. Apporten kan jo aldri bli bra nok. Etter tre-mann fikk Fryd gå noen få slag før hun fikk jage en hare som avslutning. Det var en helt ny løype og jeg synes hun gikk bra. Strevde med å gå rett ut på ei stor flate, må trene mer i åpent terreng.

Jommen har vi ikke klart å pelle oss gjennom B-prøvene! Startet med verdens mest hanglete apell. Startet med at jeg glemte å kneppe av båndet og Fryd rullet seg litt rundt før jeg gikk fra henne. Jeg krøp nervøst sammen i buskene og håpet bare på det beste. Fryden lå visstnok i klar-ferdig-gå posisjon hele tiden. En blanding av usikkerhet og ulydighet som gav en langstrakt, men liggende hund. Fortsatte med en om mulig enda tynnere fri ved fot. Langt langt unna gullstandarden, men hun holdt seg nå ved foten og vi bestod med et skrik under løfte om å trene mer lydighet.

Fortsatte med rundering. Erik og jeg var skjønt enige om å bryte prøven hvis hun skulle finne på å feilmelde. Ingen vits i å fucke opp hele vår fremtidige karriere på en enkelt dag. Men gulldokka feilmeldte aldeles ikke. Startet i friskt driv med noen veldig fine slag. Bikket ikke helt over den onde kanten (Steinbordet) så sendte på nytt en gang og da gikk hun helt ut. Gikk som en oi oi og slo skikkelig bra på Andre. Stappet i henne en Frolic og hun var klar for nye eventyr. Hun gikk fryktelig bra, altså. Utrolig kult å ha god-dagen på en prøve! Gikk rett, i alle fall til Fryd å være, om hun gikk litt skeivt ut rettet hun seg opp selv etter 10-15 m og hun tok dype fine slag med flott framdrift. Fikk et slag som var litt kort i lia rett før det tette på venstres siden. Tenkte å sende på nytt, men akkurat da dro selvsagt Fryden over midtlinja på egenhånd og forsvant i skogen. Valgte å stole på at pelsen hadde kontroll, selv om det selvsagt ville vært utgjort hvis figgen lå akkurat der. Rakk å tenke på at jeg i grunnen ikke hadde snøring på hvordan vinden stod, det burde jeg jo i grunnen på en prøve... Prøvde meg på en rar flying og Fryd responderte med å gå på do. Dro så flott ut på eget initiativ og dekket bra. Fant Tore på 370 og vips så var vi på 400 m. Fryd var knapt andpusten og kunne lett ha gått lengre, vår beste rundering så langt i livet!

Tid for spor. Tok oppsøket i motvind. Har jo i praksis aldri gått oppsøk over 3 meter og var så strålende lykkelig med dagen at jeg bare lot det stå til. Oppsøket var helt greit og vi fikk "god tur". Gjennomførte sporet som en halv Cooper-test: Sveipet med oss tre gjenstander og en tom røykpakke og stod ved slutten etter seks minutter. Fryden var aldri i sterk tvil underveis, selv om hun sjekket et par buskas for sikkerhets skyld (veldig rart spor - rett fram uten krongelgreier, kunne det stemme?)

KUL HUND!

Vi testet i dag sporformen med et B-spor på Lahaugmoen. Vimsete oppsøk, litt høy i hatten kanskje? Men etter å ha løpt opp og ned på de første 20 meterne et par tre ganger kom vi oss godt avgårde. Etter omlag 100 m gikk hun seg litt ned og gikk fint. Jeg synes hun er lett å lese selv om hun sporer som en ækta retriever: det går hit det går dit det går rundt en liten bit, men hon tappar aldri sporet  det er en makaløs teknik. Hver gang hun ramler ned på sporet etter litt vimseri går halen i turbo og hun senker hele kroppen, ups der var det en sopp - skal bare sjekke kjapt - går forresten sporet her - ups feil vei - HAR DET- JEG HAR DET-STRAKA VEGEN HER BARE Å HENGE PÅ- oi -en vinkel-denne veien - nei andre veien-hm tredje eller første igjen - HER ER'N! Fant med stor begeistring golfball. feiret ved å skli på magen ned lia med golfball i kjeften og måtte si hallo til Andre og Tore som kom halsende etter. Leverte motvillig fra seg sitt gyldne trofe og ble belønnet med mere spor. Liten tøyfille var ikke verdt å gjøre noe stort nummer av. Logremarkerte litt på den og peiset så videre. Fram til tredje gjenstand gikk det fint, fikk et dårlig oppsøk etter den og siste del av sporet var ikke bra. Gikk da også over slutten som straff. Tror ikke Fryden sørget så mye over det. Tråklet seg ned en utrolig knotete skrent og jeg belønnet henne da vi kom ned. Tid 14 minutter så vi hadde rukket å rope på slutten hvis det hadde vært en prøve.  
Vi får gå noen spor framover så tror jeg det skal gå greit. Jeg må bare huske på å konsentrere meg hele veien inn. Ikke så lett, for det er så gøy der vi suser avgårde at jeg helt glemmer å se hvor vi går. Konser på bikkja og min syvende sans funker dårlig.

Lydighet fikk vi også tid til. En lang enkeltdekk mens jeg satt i stolen og pratet med Tore. Tror hun lå gode ti minutter og vel så det, helt uproblematisk - slapper godt av. Gikk også to økter fvf og som vanlig er vi gode når det ikke gjelder. Ingen konkurranse fot, men det duger. Bortsett fra at hun plutselig måtte på do et par ganger. Løpsk blære = selskapsblære str. micro small. Hun er ufattelig søt der hun plutselig skynder seg avsted, huker seg ned og skynder seg tilbake til foten (undskyld meg altså, jeg måtte bare).

Til slutt fikk Frk Fryd strekke litt på beina. Hadde med sykkel og tråkket innover Trondhjæmske kongevei. Kom hverken til Trondhjæm eller Kongen. Fant et hus med lys og snudde før jeg stod midt på tunet i mørket. Ingen lang tur, men Fryd synes det er deeeilig når mutter'n endelig holder et fornuftig tempo. Langer ut foran sykkelen og bumper med jevne mellomrom inn i sykkelhjulet. Glemmer det på en straks og er like dum og like blid før hun vimser foran sykkelen igjen. Herrejemini, Virre er navnet. Etterhvert går hun seg til i et fint trav og legger seg noen meter foran sykkelen. resten av kvelden har vi brukt til å spise potetgull. Det er alt for lite gull og potet i hundematen så det er viktig med litt tilskudd.

Fryden har forresten gått inn i sin andre løpetid. I dag har hun ligget i bilen og småkurret som en annen drone, mens to
streifende hanner har byttet på å sirkle rundt bilen. Jeg tar det som et bevis på min hunds fortreffelighet og krysser alle fingre for at de løpske herrer passet seg i trafikken.

Aller først: STORE GRATTISER TIL ESPEN OG MARCO SOM ER KLARE FOR AKSJON! WELL DONE!

Selv begynner jeg å tenke alvorlig på B og i dag forsøkte jeg å strekke litt for å se hvordan vi ligger an på runderingen. Fryden gikk drøye 400 m i en løype hun aldri har rundert i før og i helt jomfruelig terreng. Kokte fullstendig over med komplett sikringsbrudd og overledning på første slaget. Lynvingen sprang over figurant, kom inn og passerte midtlinja og kom tilbake og repeterte første slaget helt uten min medvirkning. Tok figuranten på lyd og kom inn med dobbelmelding; både løsbitt og fastbitt i kjeften på en gang Vi fortsatte i fint driv. Det går nå litt i hurten og sturten, snorrett er vel ikke akkurat ordet og jeg syntes ikke vi samarbeidet noe særlig bra i dag, fikk ikke noe bra kontakt med henne på midtlinja og det ble litt sånn at jeg forsøkte å stappe inn godbiter som Fryden ikke var noe særlig interessert i å spise, hun ville bare ut i skogen. Jeg forsøkte å konse på hvordan hun dekket terrenget og jeg tror faktisk hun gjorde jobben skikkelig hele løypa igjennom. Fant plutselig Torill, det er kult når jeg ikke vet hvor fig'en ligger og Fryden kommer med melding. Lot elegant være å melde på en bærplukker med digert bærspann, men vi lot det passere og fortsatte bare friskt videre. Det ble etterhvert ganske tett og knotete med utydelig sti, jeg syntes vi klarte oss ganske greit etter forholda. Merket meg at hun ikke slår så mye framover når det blir tett og det er jo fornuftig av henne, slike ting gjør at jeg tror på den jobben hun gjør. Fikk til slutt Jon, jeg trodde hun hadde gått over for hun ble litt for lenge borte og jeg ble overrasket da hun kom inn med melding. Visstnok hadde hun gått bra ut og sirklet seg innover før hun slo, så funnet var vel fortjent. Fryd er flink, altså! Vi har masse å gjøre på passeringer, styring, samarbeid og diverse, men jeg er mest opptatt av at hun går med halen høyt og er lett å be. Vill og vimsete, men Fryd er Fryd og så lenge hun gjør jobben ser jeg ingen grunn til å begynne å mase. Hun er jo ennå ung og Erik mente at hun er på det nivået hun skal være med tanke på B.

Men ingen B uten appellen og med magen full av is og pølse gjorde vi et tappert forsøk i hagen til Espen og Torill. Det ble totalt fiasko, Fryden nektet plent å legge seg ned. Hun var ikke seg selv og virket trykket av miljøet, skummet rundt kjeften og virket utilpass. vi konkluderte med at hun ikke taklet å være på fremmede hunders territorium og at hun ikke ville ligge på andre hunders her-bor-jeg-tisseflekker. Jeg burde selvsagt vist meg som fører for henne og fortalt i klartekst at jeg vet hva jeg driver med og forlangt dekk uten knussel. Men når lille pusen ser på meg med bønn i blikket og så tydelig ikke er seg selv, klarer jeg ikke forlange noe som helst. Det får heller bli feil. Pysete hund kombinert med bløt hundefører er sikkert ikke en kombinasjon som står til gull, men det får heller være. Fryden fikk løpe litt rundt med Marco og tødde opp etterhvert. Gikk litt fri ved fot og belønnet med tauknuten, fikk henne etterhvert i dekk og belønnet for det før vi gav oss. Æsj, tenk om vi aldri klarer den appell-greia, det burde da virkelig ikke være så vanskelig.

Godt å være hjemme igjen og godt med litt trening i gode venners lag. Gjøkungen er i storform etter sin bondegårdsferie, litt småfeit men ellers akkurat som før. Litt sur og innadvendt er hun jo, men jeg synes faktisk det har blitt litt bedre i det siste:)

Fryden fikk endelig rundere igjen. Valgte å la henne gå rett i belønning pga mulig snev av fantomsmerte i gullgummene. Tror ikke det har noen betydning, men fryktelig dumt hvis det skulle ha det, så gidder ikke gamble. Startet med en klapp på hver side og ville la henne gå litt tomt. De to første slagene ble selvsagt litt knotete, kom ikke med en gang på innkalling... men det er vel ikke annet å forvente etter klapp og etterhvert synes jeg hun gikk veldig bra og hun raskt inn i et fint søksmodus med god flyt. Belønnet henne med en godbit på midtlinja og passet på at vi fikk kontakt med ros og felles begeistring mellom slagene. Varierte litt på sendingen, stilte henne noen ganger opp slik jeg pleier men sendte også noen ganger direkte fra godbitposisjon uten å stille henne opp først. Det fungerte fint, kontakten var fin og sendingene ble bra, det var bare et par ganger hun dro ut etter egen drift. Fryden gikk og gikk; god fart ut uten tullspringing eller overdrevent hurtigløp, gikk rett (sendte mye på stier og "gater") og halen pekte aldeles rett opp, stjerner i blikket og hun så ut til å kose seg stort. Det er utrolig digg å merke hvordan hun virkelig suger ut, det er som å slippe en strammet strikk når jeg sender. Tenkte jeg skulle få henne gjennom en liten dupp, men den kom aldri og på 300 fikk hun en fig. Må lære meg hvordan jeg skal strekke henne videre framover på en fornuftig måte. Når tanna er i orden må vi også ta tak i meldingen med fastbittet og sjekke om spyttingen forrige søndag var tilfeldig eller ikke. Må også øve aktivt på å sende fornuftig etter hvordan hun dekker terrenget og bli bedre på å sikre meg at hun dekker ordentelig.