I landet der ingenting skjer har hovedkvinnen den siste tiden valgt å fordype seg i mismot og selvmedlidenhet kombinert med en slags trenings- og hundeutviklingstørke. Høstsemesteret startet med to skjellsettende erkjennelser: 1) jeg er i ferd med å produsere en doktorgrad og 2) jeg er i ferd med å produsere et barn. Begge deler kjentes positivt overveldende og oppløftende og gav en enorm energi sammen med totalt fokusskifte fra hundetrening. Selv om det er gøy å trene hund, så var det faktisk godt å etablere nogenlunde normale arbeidsdager som ikke innebar oppmøte i purkotten for å kunne gå tidlig til trening, "middag" på Bjølsen Shell på vei til trening, parkeringsplassjakt i bydel St.Hanshaugen etter trening (en aktivitet kun for den gale optimist) og ekstra natteøkter ved pc'en for å gjøre det jeg burde ha gjort mens jeg tilbrakte tid på trening. Mitt arbeid gjorde meg glad og var mye mer spennende enn evindelig rundering som i vårt tilfelle likner mest på rundtomkringering. Så falt de fysiske skadevirkningene av gravididet sammen med det generelle fysiske forfallet som har pågått i noen år, og jeg ble i rask rekkefølge rammet av et sviktende sovehjerte, vondt kne og sylte stappe forkjølelse. Jeg innså at det ikke lenger var tid for aktiv redningstjeneste og dermed ramlet jeg ned i mitt selvmedlidenhetshull. Det er litt demotiverende å trene som en gal i 2 år helt til hunden blir fysisk kaputt, trene som en ekstra-gal i to nye år og så blir man selv fysisk kaputt. Jeg kommer jo aldri ordentelig i gang med mine redningsambisjoner, sukk, sukk og dobbeltsukk. Følte at hundetrening hadde ingen hensikt og ville bare etablere et liv halvt liggende på sofaen der jeg strikket og lyttet til regnet med hunden pent anbrakt på teppe. Mads måtte være hjemme hele tiden og vi måtte spille vekselvis Ole Paus og indiske vedahymner, hvis ikke begynte jeg bare å grine. Utstrakt grining er tydeligvis en psyksisk skadevirkning av graviditet og et menneske som kan finne på å ta til tårene på muntlig eksamen i rollen som sensor fordi studenten er nervøs og gjør det dårlig, er kanskje litt ekstra utsatt? Det grines i alle fall en del om dagen sammen med aktiv strikking. Av frykt for at ungen skulle komme til å fryse ihjel på midtlinja, har jeg faktisk produsert en hel kolleksjon av plagg i ull. I følge min mor, som neppe kan sies å være oppfinneren av begrepet positiv forsterkning, er plaggene hverken særlig pene, ikke pent strikket, alt for store, garnet er ikke mykt og ikke særlig slitesterkt - "Dette er ikke noe å bruke i gummistøvlane, det kan jeg nå si med en gang." Vel, vel, inntil min mor kom på besøk var jeg ganske så stolt av babykolleksjonen og jeg holder på å gjenopprette stolthet. Men skal små babiser virkelig gå med gummistøvler? Siste krone på strikkeverket er et benplagg i ikke mindre enn tre farger i et slags stripemønster. For å skape god karma og motvirke jordmor og fastlegens dystre spådommer om ekstra stort barn + ekstra liten mor = mulig komplisert fødsel strikket jeg herligheten skikkelig liten, mindre enn den minste størrelsen. Om det viser seg at buksen er for liten begynner jeg i alle fall å grine, for det har vært et ufattelig strev med å strikke babystrømpebuksefot. Etter å ha strikket foten syv, jeg gjentar syv, ganger der det beste forsøket resulterte i noe som liknet på babystrømpefot bak fram og det nest beste forsøket ble en ganske fin babystrømpefot fremdeles bak fram og nå med helen på oppsiden av foten, konkluderte jeg med at oppskrift var en blanding av totalt upedagogisk og direkte feil, og laget min egen oppskrift som etter et par like håpløse fotforsøk endte med at strømpebukse ble en stilongs. En lang stund levde jeg i frykt for at babystrikkestrømpebukse ikke gav god karma og liten baby, men i stedet var et skikkelig ondt varsel om at jeg skulle føde en diger unge som att på til hadde føttene bak fram. Men alle dystre spådommer og onde omen er hermed gjort til skamme: ungen er målt på UL og er slettes intet digert dråg. Den er heller litt liten, kanskje så liten som en smurf? Til gjengjeld har jeg en svær morkake som buler ut som en tykk amerikansk vaffel midt på min vom. Vår datter liker også å posisjonere seg høyt, så når jeg har følt at jeg har hatt ungen oppunder drøvelen er det slettes ikke pga digert avkom men høytsvevende avkom. Gynekologen mente dog at selv om hun ligger høyt og fritt, har hun siktet seg helt korrekt inn mot bekkenet og fæl fødsel er avlyst. Phu! Ut i fra den uryddige haugen med knokler som viste seg på skjermen var det litt vanskelig å se hvilken vei føttene stakk, men jeg er egentlig ikke lenger urolig - så lenge baby ikke har hundeallergi kan føttene peke hvilken vei de bare vil.

Om jeg har vært mismodig, har Fryd vært ganske misfornøyd i det siste. Det er slettes ikke lett å bli anbragt på teppe når man er vant til å rundere (les fly beina av seg) tre ganger i uken, gå lange og vanskelige spor 3-4 ganger i uken og få halvannen mil på treningsfrie dager. Vel, helt inaktive er vi ikke. Formen er fin og vi går stadig på tur, men det blir ikke helt det samme for en hardtarbeidende labbis. Spor kan vi ikke lenger drive med, av frykt for å ta en Halvor, men i det siste har vi begynt å gå godbitspor på jordene. Det funker fint; det er aldri galt å repetere, Fryd blir mett&fornøyd og den digre hvalen kan utmerket godt følge tempoet. Vi har også gått noen teiger. Jeg synes Fryd fungerer veldig fint i teigen; hun er lett å dirigere hit&dit og søker veldig fint. Ellers har hun blitt en racer til å sitte på fløyte. Jeg har forsøkt å sette det inn i runderingen uten den helt store suksessen. Det funker fint så lenge skogen er aldeles tom, men hun er en jævel på å skjønne når vi har lurt ut en fig og da er det ingenting som kan stoppe toget. Legger opp til korte runderinger, rett ut og rett på fig, men det er så fryktelig lett at hun smetter avgårde i rundtomkringering. Ja, ja, om hun likner på sin far kommer hun til å roe seg litt ned når hun blir ti år. I går gikk det faktisk bra. Stakk over på første slaget og fikk figurant, men etter det gikk hun mange veldig fine tomslag med supre passeringer. Hun ble ganske fort sliten, det er fascinerende hvor fort søkskondisjonen faller. Men det er jo greit, spesielt om det holder henne litt nede:) Jeg merker også hvor mye mer jeg gir av meg selv når jeg er glad og det bedrer definitivt kontakten.

Så, vi er i live og holder koken på et vis. Nå går det snart mot permisjonstider og det ser jeg fram til - satser selvsagt på full friskhet hele veien inn og følgelig mange fine høstdager med Frydefulle i skogen.