En dag jeg ordnet med klesvask, ble det merkelig stille i stua. Jeg styrtet til for å se i hvor stor grad barnet plaget hunden og oppdaget at de hadde innrettet seg slik:

 

 

Helt naturlig?

Jeg premieres etter tidenes maratonuke med en stille stund i godstolen på min blomstrende balkong. Her kommer jeg halsende hjem fra jobb - til tomt hus! Barnevakter er på hyggelig tur i skogen med den lille og har sågar tatt med seg hunden. Det kjennes helt surrealistisk ut og min første desperate impuls gikk på hva i all verden jeg skal finne på nå? Det er i sånne stunder mor vanligvis river opp gulvet og legger et nytt. Et annet alternativ er å sette seg på sin brede bak, så her sitter jeg nå - herlig. Jeg begynner å komme tilbake til mitt gamle jeg og tirsdag fikk vi organisert oss til en treningsøkt på Lahaugmoen. Intensjonen var å rette opp erfaring fatale fra torsdag, så jeg la opp til funn funn akkurat som sist. To tomme som gikk fint, men på tredje tomslaget brøt hun av for tidlig. Langt bak i min rustne hjerne kimet noen av Eriks ord om at når hun begynner slik, er det mer fordi hun ramler litt sammen enn at det koker over, så jeg gav henne en fig på fjerde og gav meg på den. Må tross alt huske på at hun knapt har rundert det siste året og må bygge henne opp på nytt. Lydighet funker ikke for oss, her må det være latter, sol og sang så jeg planlegger å fylle på med morsomheter i tiden fremover.

 

I går spontanrunderte vi i vår egen herlige runderingsløype på "fjellet" i Østmarka. Jeg hadde et løsbitt i lomma da vi gikk på tur og kom på at hun kunne jo få melde på genseren min. Jeg vraltet ut i terrenget og vrengte av meg T-skjorten; å nei du - hadde kortermet utenpå langermet, jeg er ikke så dedikert at jeg runderer i bare BH'en i mitt eget nabolag. Fryd meldte fint, så vi fortsatte tomt. Hun stusset veldig på opplegget, fikk noen småstopp og hun gikk ganske grunt. Jeg belønnet tålmodig for hvert slag med ball og etter 5-6 slag begynte det å likne på noe. Det ble likevel ikke helt den store spruten så jeg satte henne fra meg og la ut T-skjorten igjen på 250 m. Passet på å tråkke omkring og klappe litt her og der. Det er fantastisk hvilket fe-hode av en hund jeg har; hunder er så innmari smarte på en fantastisk stupid måte. Det er jo herlig at man kan gjemme seg selv, spasere tilbake og be hunden om å lete rett på sitt bortkomne jeg. Nå ble det Rundering. Det slo meg plutselig at når jeg runderer alene har jeg en helt annen stil enn på en vanlig trening. Fryd er mye lydigere og kontrollerbar, ergo blir jeg mer passiv. Jeg er jo vant til å jobbe som en gal for å holde snev av kontakt med trollet, men når hun er utenfor runderingssettingen og er lavere, blir jeg også lavere fordi jeg lettere kan kontrollere henne. Det er jo dumt, for jeg fjerner noen viktige arbeidssignaler og forteller hunden min at hun har rett i at ikke alt er som på en vanlig trening på den måten. Vi er jo ikke kjent for å rundere uten lyd å bilde, så jeg rettet meg opp og fylte skogen med BRRRAAAAA - HER- HER-HER E'RN-DYYYKTIG. Best som jeg småsprang på stien og ropte FIIIIIIN JENTE, tilsynelatende til meg selv, dukket det opp et par turgåere med hund. Maks uflaks: FRyd hadde jo ikke bringkobbel så her fikk vi nok en episode hvor hunden lærer at alle uten medlemskap i NRH ikke er verdt å finne. Men for en gang skyld slo flaksen til og da Fryds sorte hode dukket opp over fjellknausen hadde turgåerne forflyttet seg og stod sammen med meg på stien. Hurra, nå liknet det jo virkelig på rundering. Fryd suste videre, tett fulgt av hissig Fox-terrier som igjen ble tett fulgt av mellomfeit dame i flexibånd med lang arm og sikkert vond skulder. "Han blir så sint når noen løper". Javel, velbekomme, takk og farvel. Snart kom Fryd med løsbittet og alt var bare velstand.

 

Veldig gøy å trene på denne måten og veldig aksjonsrelevant. Dette kan vi helt klart gjøre av og til. Fryd lærer å sette i gang en rundering når vi har gått et stykke på tur og jeg lærer hvordan jeg kan høyne hunden min ved å miste meg selv i skogen, det kan helt klart komme til nytte en lang og stormfull høstnatt. Men nå: nå er det helg!

Livet begynner endelig å få litt mindre preg av altomspennende kaos. Helle sover om natten, 3/4 deler av leiligheten likner på et vanlig hjem for dannende mennesker, jeg har kommet over sjokkbølgen som oppstod da jeg innså at jeg ikke bare skal være mamma - jeg skal bidra til å bygge landet også og jeg trives godt som hardtarbeidende mams i provinsen. Alt er på stell, bortsett fra at jeg sitter her med genseren full av prim. Overskuddet begynner å komme tilbake igjen og torsdag dukket vi opp på trening - digg. Supertrivelig å treffe kjentfolk i skogen igjen! Nytt lag med gamle regler så her var det bare å stramme seg opp og holde orden på det hele. Vi startet med et praktfullt slag; rett ut i full fisefart, hunden var borte passe lenge og kom i en vakker bue med bittet i kjeften. Akkurat i det vi skulle dra på påvis dukket det opp et par sopp-plukkere like ved midtlinja. Fryd dro mot dem, jeg kategoriserte dem som forstyrrelse og løp dit figuranten lå. Men påviset ble bare tull og da vi kalte opp fig viste det seg at FRyd ikke hadde vært der. Satan, nå har hun begynt å feilmelde - jeg sendte på nytt. Fryd skjønte lite og vi plundret. Hun gikk forsåvidt ut, men etter eget hode og jeg måtte sende mange ganger før hun fikk fig. Smekk på lanken: det viste seg selvsagt at soppisene hadde stått 10 meter fra fig og Fryd hadde meldt på dem... Jeg bandt opp fastbittet, siden jeg ikke hadde kontroll på soppfolka som gikk omkring i løypa - er så redd for feilmeldinger. Det var dumt gjort, for Fryd fant disse folka i alle fall to ganger og forstod ikke hva jeg forventet. Hun ble aldri ordentelig ferdig med soppene og vi fikk en innmari svimete og dårlig rundering uten flyt, sprut eller samarbeid. På et tidspunkt syntes jeg synd på Fryd, for hun gjorde virkelig så godt hun kunne. Det ble en frustrerende start for oss begge, men det får vi fikse. Lærdom: 1) stol på hunden 2) skjerpe meg å begynne å trene...